Norsk · Tja... Hva skal man si?

Ikke be om hjelp! Krev din rett i stedet!

For hvert sitat jeg ser av Maud Angelicas tale føler jeg en intens trang til å gå på flatfylla og banke møkka ut av noen. Ikke fordi det er noe galt med den lille prinsessens tale. Den var vakker og sterk og gripende og fikk meg til å begynne å grine. En ung kvinne, en liten jente i dyp sorg som i det lengste håper å gi et budskap til mennesker som lider. “Be om hjelp! Noen bryr seg! Noen er glad i deg!”. Det er heller ikke hun som har laget alle disse memes som sosiale medier fylles opp av om dagen, av ignorante voksne som åpenbart ikke skjønner opp og ned på hverken depresjon, angstlidelser, konsekvenser av mobbing, traumer og langvarig sykdom, være seg det er psykisk eller fysisk, og det faktum at systemet ikke funker. Det er ikke så enkelt! Det er ikke bare å be om hjelp!

2. juledag 2017 la en venn av meg hodet på jernbaneskinnene på Lillestrøm stasjon og tok farvel med denne grusomme verden. Jeg husker ordene han sa for mange år siden. “Hva du enn gjør, Maria, ikke la deg legge inn! Ikke ta medisinene de gir deg!”. Han tagg faren sin om hjelp, men faren ba ham stole på legene. Faren tok sitt eget liv i kjølvannet av min venns selvmord. Han orket ikke å leve med seg selv og det han hadde latt psykiatrien gjøre mot sønnen. Jeg slutta å ta de medisinene som gjorde meg “psykotisk”, som buruglene ynder å kalle det, men den eneste grunnen til at jeg fortsatt lever er fordi jeg nekter å la verden vinne. Det er ikke fordi jeg ikke har hatt mot til å be om hjelp. Jeg har skreket på hjelp siden jeg var fem dager gammel og foreldrene mine fikk meg med hjem fra Lørenskog sykehus, i dag Ahus. Det er ikke fordi jeg ikke ser at det er mange mennesker som bryr seg om meg og som gjør det de kan for å vise meg det. For det gjør jeg. Det er ikke andres kjærlighet som får meg til å rives mellom begjæret etter å rive huet av noen og drite ned i halsen på dem, og lengselen etter å bare få en slutt på det hele. Det er hatet! Ikke mitt hat, men andres hat. Det endeløse hatet og misunnelsen jeg møter hvor jeg enn snur og vender meg. Hatet fra alle de som synes det er så jævlig deilig å ha noen å irritere seg på. Misunnelsen fra de som aldri blir fornøyde. De som aldri får nok. De som ingenting er bra nok for. De som nekter å gjøre noe med seg selv og heller vil finne seg en dørmatte de kan tømme all søpla si på, sånn som da de la all reklamen de fikk i posten på min dørmatte så all søpla liksom kunne samles på et sted. For det er det de kaller meg, buruglene. Søppel!

“Dette er ikke tiden for å fordele skyld!”, var det en luring som proklamerte. Er det ikke? Er det virkelig ikke det? Er du helt sikker på at det ikke er på tide å fordele litt skyld? For det tror jeg! Jeg tror det er på høy tid å fordele litt skyld! La meg begynne med mobbegjeng nummer 1:

MEDIA!

Du trodde sikkert at jeg ville begynne med politikerne, men nei! Det er media som kontrollerer hva vi skal få tuta trynet fullt av av dritt. Det er media som lar politikere komme til orde og stemple syke mennesker som sofaslitere og latsabber. Det er media som gjentar numrene til Mental helse og Kirkens SOS i det uendelige uten å sjekke om det faktisk er noen som svarer når man ringer. Som en vakthavende journalist sa til meg i jula da jeg forklarte at du blir satt på vent i en halv evighet når du ringer midt på natta: “Folk flest skjønner nok at de må vente litt når de ringer et sånt nummer.”. HALLO!!! Folk flest har ikke behov for å ringe en krisetelefon midt på natta. Folk flest har ikke behov for å ringe en krisetelefon! Det er ikke folk flest vi snakker om her. Og hvor tror du Knugen av Sveriges åpenlyse forakt for journalister kommer fra? En ting er hva de har gjort mot ham. En annen ting er hva de har gjort mot barna hans. De har mobba ungene hans siden før de ble født! Hver eneste dag har de spydd ut edder og galle mot bebisene hans til de fikk sosial angst og spiseforstyrrelser og begynte å stamme og rømte landet. Det norske pressekorpset er ikke noe bedre. Mette-Marit er ei hore, og Ari er ei klyse! Og så spør et helt land seg hvor barn lærer seg å mobbe. Barnesida i avisa er faktisk forsida! De lærer å lese når de er seks år, og det de leser når de står i kø i butikken sammen med mamma og pappa, plassert fint ved sida av coca cola, tyggis og sjokolade akkurat i deres øyehøyde, er forsida av VG, Dagbladet, Se&Hør og den største lokale avisa. Folk sitter i beste sendetid med popcorn og kakao og slenger skit om deltakere i Farmen, Svenske Hollywood-fruer, Paradise Hotel, og jeg vet ikke hva. Gjør narr av folk som griner, folk som taper, folk som vinner, folk som viser følelser, folk som ikke viser følelser, folk som er pene, folk som er stygge, folk som er feite og folk som er tynne mens de lurer på hvor barn lærer å mobbe. De som alle andre lærer det av MEDIA!!! Mobbing er big business og føkking underholdning! Folk doper øya sine på andres tragedie som om det var tyggegummi for sjela mens de kaster råtne, verbale tomater på medias utvalgte ofre, samtidig som de føler seg takknemlige og heldige som ikke sitter i gapestokken selv. Brød og sirkus!

FØKK HELE GREIA!!!

Verden rundt meg fremstår som et galehus fylt til randen av skrikende primater der media til tider er ondskapens flyvende aper. Nå har regjeringa kutta støtten til kommunale psykologer også. Jeg for min del er ferdig med å be om hjelp. Nå skal jeg fortelle historien min i stedet. Ikke fordi jeg tror det gjør noen forskjell. Det er bare fordi jeg er faen så forbanna!

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s