Varsling er en risikosport!

Nylontauet og Sylvi Listhaug

Dagen etter at jeg ble kvinnelig Blystadlia-mester i spikerhamring på fotballbanen som igjen var dagen etter min 48’ende bursdag, våkna jeg opp til noen frier-meldinger på søndag morgen om hvor det ble av meg kvelden før. Jeg svarte som sant var, at jeg ikke visste hvor det hadde blitt av meg. Etter sporene i leiligheten min å dømme hadde jeg gått på butikken for å rekke å handle loff og leverpostei før den stengte klokka 23.00, og så glemte jeg vel bare å gå tilbake til puben. Jeg har nok hatt det ganske hyggelig og avslappet. Bevisene lå strødd rundt i hele stua. Loffen på en kommode, leverposteien i den ene sofaen, en tallerken med matrester i den andre, en sko her, en annen der, en sokk i hvert hjørne + noen fine, nye blåmerker jeg ikke kunne forklare med noe annet enn at jeg generelt er ganske klønete. Det ble en ellers ganske slækk søndag. En behagelig slækk søndag før pliktene skulle møtes på mandag.

Pliktene består da av en dullion juridiske tvister mellom meg og bl.a. det fastlegen min kaller Mafiaen i Blystadlia, (hun har vokst opp her og kjenner denne gjengen der), meg og en tidligere advokat, som strengt tatt burde fratas advokatbevilgningen, og meg og Politi øst som nekter å ta imot anmeldelse mot kameratene sine. Snille, snille gutta på Spyshop anbefalte meg å legge inn en anmeldelse på nettet i stedet for å oppsøke det lokale politihuset da anmeldelsen da blir behandlet sentralt og ikke lokalt og fikk til svar: “Vi anbefaler deg å kontakte Spesialenheten for politisaker.”.

Javel…

Jeg flykter ikke fra en krig. Jeg væpner meg til tenna med det jeg trenger, være seg det er sverdet eller pennen og samler min hær av gode venner og allierte. Du kan måle styrken i meg som kvinne ved å ta en titt på fiendene mine, og jo større fienden er, jo mer levende føler jeg meg, men… Jeg er først og fremst kunstner! Kunstner, dagdrømmer og håpløs romantiker. Utsiktene til å bruke enda mer tid av det ene livet jeg har til timer og dager og uker med avhør og forklaringer, år med rettsaker, anker og nye rettsaker ble jævlig heavy å tenke på i de sene nattetimer. Du vet den tiden da alle andre sover og krisetelefonene er så opptatt at du bare blir satt på vent. Så kom jeg til å tenke på rullen med nylontau jeg kjøpte i fjor. Jeg ruslet ut i boden, som virkelig trenger desperat en opprydding, og fant den. Holder 700 kilo. Virker sterkt nok for meg. Jeg så for meg toppen av en høy ås, med fantastisk utsikt utover vakre Østlandet. At jeg kunne henge meg opp i et tre der så jeg slipper å tenke mer på alle de forbanna rasshøla verden er full av. For ikke å snakke om de flyvende apene deres med iq under 90 og cojones på størrelse med torskerogn. Det virket så fredelig å bare henge der og dingle mens nøtteskriker og skjærer hakker i seg øynene mine og slafser i seg min skarpe, opphovnede, forhatte tunge til en stakkars turgåer finner meg, eller til jeg er så råtten at kroppen befries fra hodet og deiser i bakken mens skallen min triller nedover lia fra den fine utsikten til den treffer en maurtue og sakte men sikkert blir inkludert som en del av byggverket. Tenk grønt! Bli ett med naturen! Kanskje ikke helt innafor å bruke tau av nylon, men man tager hva man haver.

Så ligger Truls der da. I veien for meg. Og breier seg. For han breier seg. Etter at jeg bytta ut senga på 120 cm bredde til en regulerbar på 140 cm tar han mer en halvparten av plassen. Og han skal aldri ligge inn mot veggen. Nei, han skal ligge i veien for meg, så jeg må snike meg opp, unngå brå bevegelser og klatre forsiktig rundt ham for at han ikke skal bli drit fornærma hvis jeg vil ut av senga. For ellers så hopper han ned, og han kommer ikke tilbake. På lenge. Jeg pleier å sette vekkerklokka til å ringe en halv time før jeg egentlig skal opp så jeg kan kose med ham før dagen begynner. Men jeg må bare klappe der, og litt der, men ikke der og ikke der, for da får jeg føle hans vrede og blod vil flyte. Ihvertfall en liten dråpe. Og så tenker jeg på alle de deilige kattungene jeg aldri vil få se, eller nusse på hvis kråkeslekta har spist øynene mine, og all blåbæra jeg ikke får spist til frokost og svømmeturene om sommeren og at jeg skal lære meg å hekle i vinter, og så begynner jeg å lure på om jeg skal henge opp Sylvi Listhaug i det tauet i stedet, men selvom hun er en katastrofe for norsk politikk, så er hun bare en marionette for Erna som har plassert henne der, sikkert som en kontrastpolitiker så de andre i regjeringa vil se litt bedre ut til sammenligning. Dessuten synes jeg ikke hun fortjener status som martyr, og jeg regner med at Moxnes tar knekken på henne før eller siden uansett. Han har jo gjort det før. En fornøyelse å bevitne. Vi feiret på Blå. Så kommer jeg på at det ikke var mennesker jeg skulle henge opp i trærne med det nylontauet. Hverken meg selv eller Listhaug eller noen andre. Det var hengekøyer. Dessuten flykter jeg ikke fra en krig. Jeg væpner meg til tenna med det jeg trenger; pennen eller sverdet og gode venner.

Let's make it art

I want a picture of your privates!

Yes, you read me right! I want a picture of your private parts. Or to be more correct; your penis. Your erected manhood. For an art project. I want to eternalize your heat-seeking moisture missile hopefully at an art event, or some fancy, big museum of modern art. Who knows? I believe the topic of dickpics is here to stay for a long time. Because let’s face it; as long as men have cameras on their cellphones, they will keep on taking pictures of their boner and send them to women, wanted or not. So please feel free to send me a picture of your beaver basher, your meat sword, your ding dong or fuck stick if you like. I promise it’s not a hoax, and I promise to be descreet! Send it to: dickpicsart@gmail.com

I remember my first dickpics all too well. It was about fifteen years ago. It wasn’t asked for. Not at all! I barely knew the guy. I didn’t even know he had my number. I certanly couldn’t recognize his. I just recieved a message, opened it and BANG! There it was. The dickpic. In my face. Burned into the back of my eyelids for a very long time. And he didn’t send just one. He kept on and on, and I was like “Okey! I get it! You’re spanking the monkey. Frequently! Thank you for the notifications!”. The man was also a drug addict with a certain affection towards amphetamine. I don’t know if you guys know what that drug does to your joystick, but I can assure you it doesn’t make it any more desirable. Because size do matter! Most grown women are not attracted to the peckers of eleven year old boys, and that is what the pep pill does to your wiener. From danger noodle to ding ding needle on a dusty mirror with white lines. And the pubes, man! It was like a ginger jungel with a single, misplaced mushroom sticking out of the middle of this out of control growth. If you absofuckinglutly have to send a picture of your beef whistle to a stranger of the opposite sex, trim that land of grass, man! You’re sending a selfie of your sweetest spot. Make it pretty! Well, the unwanted photo sessions stopped suddenly when the masturbationist went off to do some time. For burglary and vandalisme though, not sexual harassment.

When that’s said I believe there’s something a little valiant and hopeful about sending a picture of your family jewels to a lady of your desire. It is after all the most precious part of your body. She could share it with her girlfriends, and you could be ridiculed for all eternity, or banned from all kinds of sexual intercourse for years to come. To face that risk is bravery. Or just stupidity. I think there’s a very fine line between those two traits in the search for some lovin’. One thing is for sure: if you don’t risk any, you won’t get any, stupid or not, but perhaps it’s for the better to wait until she actually asks for it.

I am! I’m asking for it! I want you to send me a picture of your disco stick! Really! Please do!

I want a thousand pictures of them drum sticks out there. I want pictures of your white, your pink, your black, your yellow, your brown and your purple one-eyed soldiers, at attention, ready to be displayed as glorious art at an exhibition. And I want your stories. It’s not required in order to send a picture of your fudge sickle that you tell me about yourself, but if you like, I would love to hear how you find the courage to expose to me, a stranger, your love muscle. Just because I wonder why men would dare to do so. Most grown woman wouldn’t send pictures of their snatch to other than their husbands if at all, or paid for. I say grown women because a lot of young girls don’t know that sending a picture of their blooming flower to men is not a very good idea. Sending pictures of your genitals to someone whom you’re not married to is in general a bad idea to both men and women, but for different reasons because men and women are not equal! We are as different as our reproductive organs. As are every single individual custard launcher. They are as different as your faces, your personalities, your childhood, your background and your experience of exposing or not exposing your spawn hammer, your yogurt gun, your quiver bone, third leg, schlort, baby-maker or whatever you prefer to call your cranny axe. You can trim your pubes if you like to, but it’s not required. It’s not for my personal use. (Or maybe it is if I really enjoy the image of your excalibur). The main point is to expose them as art. So if you feel like getting your cherry slammer made into art and eternalized at an art exhibition, please send me your dickpics to dickpicsart@gmail.com.

Ps: All personal information will be stored on an external hard disc and locked up at a secure place for my eyes only, and destroyed within the year of 2021. Thank you in advance for your contribution to modern art!

Elgtråkket borettslag

Tilsvar i forliksklage 2019: Føkk hele greia!

Nei, undertegnende er IKKE enig i klagen! I tillegg til å være en helt uakseptabel bruk av borettslagets midler er dette et grovt angrep på ytringsfriheten! Ikke bare min ytringsfrihet, men alle beboernes rett til å stille kritiske spørsmål til hva som skjer i borettslaget, si sin mening om styre og stell i Elgtråkket borettslag, samt ta opp ømtålige temaer om ting man er misfornøyd med.

Norges grunnlov

§100. Ytringsfrihet skal det være

Ingen kan holdes rettslig ansvarlig for å ha meddelt eller mottatt opplysninger, ideer og budskap med mindre det lar seg forsvare holdt opp imot ytringsfrihetens begrunnelse i sannhetssøken, demokrati og individets frie meningsdannelse. Frimodige ytringer om statsstyret og hvilken som helst annen gjenstand er tillatt for enhver. Det kan bare settes klart definerte grenser for denne rett der særlig tungtveiende hensyn gjør det forsvarlig holdt opp imot ytringsfrihetens begrunnelser.

Forhåndssensur og andre forebyggende forholdsregler kan ikke benyttes med mindre det er nødvendig for å beskytte barn og unge mot skadelig påvirkning fra bilder.

I tillegg til å sensurere kritikk rettet mot styret og angripe beboernes ytringsfrihet, har medlemmer av styret også begått alvorlige brudd på samtlige paragrafer i Norges lover, men dette er forhold som skal innklages til politiets myndighet og hører ikke hjemme i Forliksrådet.

Styret har hverken rett til, eller lov til å straffe meg ved å ta fra meg lønnet arbeid og oppgaver bare fordi de ikke liker navnet på en facebook-gruppe jeg administrerer for beboerne. Jeg representerer tross alt ikke styret. Det er ikke min oppgave å etterkomme deres kontrollbehov. Det er derimot styrets oppgave å representere meg og andre beboere og våre interesser. Selv om de synes det er aldri så irriterende at vi diskuterer saker som angår borettslaget i et åpent forum og ikke bare slarver på hushjørnene. Det er det de er blitt satt til å gjøre da de ble valgt inn i styret gjennom en demokratisk prosess av Generalforsamlingen. De ble ikke valgt inn i styret for å drive klappjakt på meg og andre beboere som gir uttrykk for at de er misfornøyde med tingenes tilstand. Offentlig. Det er min oppfatning at noen medlemmer av styret ikke er videre interessert i det som er det beste for alle, men hovedsakelig er opptatt av å opprettholde status quo som maktinstitusjon. Jeg vil påstå at dette meningsløse søksmålet understreker dette synspunktet. Videre må jeg si at jeg synes det er rimelig frekt å pålegge beboerne ansvaret for å betale for dette. Skal hele borettslaget straffes fordi styret føler seg forulempet av navnet på en gruppe på facebook? Eller er meningen å få beboerne til å tro at det er min skyld at de blir pålagt denne unødvendige utgiften? I så tilfelle oppfatter jeg dette som en ren hatkampanje mot meg som beboer og privatperson.

Utdrag fra innkalling til Generalforsamlingen 2019

Hva angår mitt ansettelsesforhold.

Arbeidsmiljøloven tar sikte på å sikre arbeidstakeren et sterkt stillingsvern, hvilket blant annet innebærer at det må foreligge en saklig begrunnelse for oppsigelse fra arbeidsgivers side, jf. § 15-7. Den sikrer således arbeidstakeren en viss forutberegnelighet og trygghet i forhold til arbeid og lønn. I de tilfeller hvor arbeidstakere jobber på den ene midlertidige kontrakten etter den andre, undergraves stillingsvernet. En oppsigelse skal foruten en saklig begrunnelse inneholde følgende:

  1. Arbeidstakers rett til å kreve forhandlinger og retten til å reise søksmål
  2. Arbeidstakers rett til å fortsette i stillingen, jf. Arbeidsmiljøloven § 17-3, 17-4 og 15-11
  3. Hvilke frister som gjelder for å kreve forhandling, reise søksmål og for å fortsette i stillingen
  4. Hvem som er arbeidsgiver og rett saksøkt i en eventuell tvist
  5. Ved oppsigelse pga. virksomhetens forhold må det også stå opplysninger om fortrinnsrett, jf. Arbeidsmiljøloven § 14-2

Oppsigelsesbrevet må dessuten leveres til den ansatte personlig eller sendes i rekommandert brev til arbeidstakers adresse. Oppsigelse sendt per epost er ikke gyldig.

Oppsigelse sendt per epost

Styret er ikke lenger tjent med å ha meg som flaggheiser og grunnen er at jeg trakasserer styret som tross alt er mine arbeidsgivere? Hvordan trakasserer jeg dem? Når har jeg beskyldt styret for underslag? Denne oppsigelsen kom etter at jeg skiftet navn på gruppa som jeg gjorde på oppfordring fra styret etter dagevis med meldinger og telefonsamtaler som alle sammen gikk på at styret er redd for kritikk og misforståelser hvis jeg kalte gruppa Elgtråkket borettslag. Gruppa hadde hatt det navnet en god stund uten at det kom noen protester. Protestene kom beleilig nok da jeg var ferdig med å olje alle utebordene og årets siste offentlige flaggdag, (så nært som 1. juledag), var unnagjort. Og hva har navnet på facebook-gruppa, eller innholdet i den noe som helst med min oppgave som flaggheiser å gjøre? Jeg heiser ikke flagget som administrator av denne gruppa. Jeg administrerer ikke denne gruppa som flaggheiser. Jeg administrerer ikke denne gruppa på vegne av styret. Facebook-gruppa som da fikk navnet Kritisk tenking om styre og stell av Elgtråkket borettslag administrerer jeg som beboer og privatperson og har ingenting med styret å gjøre! Jeg får heller ikke betalt av styret for å administrere den og etterkomme styrets uendelige krav gjennom 3,5 år om hvordan jeg skal administrere den, hva den skal inneholde og hva jeg må skrive der, noe som faktisk ikke rager styret i det hele tatt. Da styret krevde at jeg skiftet navn på gruppa var det med begrunnelsen at de var redde for kritikk rettet mot styret, ikke at jeg ikke kunne bruke navnet fordi styret har enerett på å bruke navnet Elgtråkket borettslag. Nå har ikke jeg sjekket med facebook-teamet om dette stemmer, men jeg lurer på om ikke styret tar feil akkurat der da jeg ikke brukte navnet kommersielt, men for å tilkjennegi at gruppa er for beboere i nettopp Elgtråkket borettslag. Dette kunne de ha klaget på til facebook-teamet, men det var selvfølgelig litt seint etter at jeg allerede hadde skiftet navn på gruppa, ikke sant?! Hva navnet på en facebook-gruppe er eller ikke er, er uansett ikke grunn til å si meg opp som flaggheiser, selv om de ikke liker det nye navnet. Å ta fra meg mine lønnede arbeidsoppgaver i borettslaget er rein skjær hevn fra styret fordi jeg ikke lar dem kontrollere innholdet i denne gruppa, og hvorfor skulle jeg det? Kan de ikke lage sin egen facebook-gruppe? Det er faktisk helt vanlig at borettslag har en gruppe der beboerne kan syte og klage og komme med forslag. Ikke alltid så gøye for styret, men de får tross alt veldig godt betalt for vervene sine, og det er da bedre å ha en gruppe der man kan lufte både det ene og det andre og også rydde opp i misforståelser, enn at folk sladrer på hushjørnene og forvirringen er total året rundt. Men det er kanskje sånn styret foretrekker å ha det? Jeg har derfor gjentatte ganger nektet å godta oppsigelsen, og som kommentar til denne eposten vil jeg henvise til hva Arbeidsmiljøloven sier om oppsigelser:

Jeg vil fokusere på arbeidsmiljølovens regulering av inngåelse og opphør av midlertidig arbeidsforhold, samt det stillingsvern som loven oppstiller. For at loven skal komme til anvendelse er det en forutsetning at det foreligger et avtaleforhold mellom partene, jf. aml. §1-8(2). Som et utgangspunkt må arbeidstakeren dessuten være ansatt hos arbeidsgiveren. §8. Arbeidstaker er ”enhver som utfører arbeid i en annens tjeneste”, jf. bestemmelsens første ledd. En avgrensning må foretas mot selvstendig næringsdrivende som påtar seg arbeid på egen regning og risiko. §9 For slike tilfeller må arbeidskontrakten få virkning som en alminnelig kontrakt, og arbeidstakeren kan ikke påberope seg arbeidsmiljølovens regler.

Sms fra styreleder som svar på klage på oppsigelse

En ting er i hvert fall helt sikkert. Å heise flagget er ikke et oppdrag jeg har fått som selvstendig næringsdrivende. Jeg har ikke sendt ut noen faktura på utført arbeid. Jeg har derimot i 2018 fått utbetalt min lønn som styrehonorar. Som kommentar til denne sms’en jeg fikk av styreleder vil jeg si at nei! Å heise flagget er ikke et verv jeg har hatt som har opphørt. Verv er noe man blir tildelt i en demokratisk prosess av Generalforsamlingen. Å heise flagget er IKKE et verv. Oppgaven med å heise flagget fikk jeg i 2016, så det har heller ikke noe å gjøre med det vervet jeg ble valgt inn i i bomiljøkomiteen i 2018, som jeg trakk meg fra da dette spetakkelet begynte. Ikke bare pga av at styret trakasserer meg daglig på forskjellige måter i månedsvis, men også fordi jeg fant det helt umulig å få gjennomført de oppgavene jeg fikk tildelt av styret, også ubetalte oppgaver, på en praktisk fornuftig måte som ikke tok uker og måneder. Jeg vil gjerne legge til at det i motsetning til hva styret og deres advokat ettersigende tror, IKKE er styrets advokat som avgjør hvem som har retten på sin side i denne saken. I siste instans er det en dommer som avgjør hvem som har rett i hva og hvordan denne saken skal gripes an avslutningsvis. Husk at eksperter også kan ta feil, spesielt når de bare kjenner en side av en sak.

Da arbeidsforholdet per dags dato står uavklart, (er styret mine arbeidsgivere som de selv kaller seg i oppsigelsesbrevet, er det et oppdrag som advokaten deres kaller det, eller er det et verv, (noe som faller på sin egen urimelighet)), har jeg heller ingen klare klagefrister å forholde meg til, og oppgaven med å heise flagget er sågar fortsatt min uavhengig av om styret hindrer meg i å gjøre jobben min, eller ikke. Derfor har jeg valgt å ikke levere inn flaggene da jeg anser dem som mitt ansvar. At styret har valgt å la vaktmesteren i Bjørnefaret borettslag heise flagget i stedet for meg og har kjøpt inn to nye flagg FØR dette er avklart, er ikke mitt ansvar. Det er styrets valg å gjøre det slik, og derfor helt og holdent deres ansvar. Jeg vil gjerne påpeke at før jeg begynte å heise flagget på flaggdagene var det ingen som hadde gjort dette på årevis. At styret likevel har valgt å kjøpe inn nye flagg og betale en annen for å heise flagget, ser jeg bare som en fullstendig unødvendig pengebruk og maktdemonstrasjon fra styret, eller som det også kalles: Sløsing med borettslagets midler og mobbing av undertegnende!

Tatt i betraktning at det hverken foreligger noen fastsatt avtale om ansettelsens varighet, (om det er en midlertidig ansettelse, et oppdrag, eller et verv som styreleder også har kalt det), omstendighetene rundt oppsigelsen og at en annen nå har oppgaven med å heise flagget på offentlig flaggdager, kan ikke noe av dette anses som noe annet enn mobbing. Særdeles grov mobbing da dette ikke er en arbeidsplass jeg kan la være å oppholde meg på under konflikten, eller sykemelde meg fra. Det er nabolaget mitt, hjemmet mitt, et sted jeg faktisk ikke kan unngå med mindre jeg lar meg jage vekk og flytter.

Hva angår innlegget på facebook-gruppa Kritisk tenking om styre og stell i Elgtråkket borettslag der jeg stiller spørsmål ved hva det kalles når styret roter bort beboeres kvitteringer så beboerne ikke får refundert utlegg de har krav på å få refundert har jeg ikke så mye å si. Jeg har sammen med en nabo jobbet på dugnad HELE sommerhalvåret i flere år med å stelle både beplantning rundt flaggstanga og vanning av blomster og plen når det er nødvendig. Det har vært hyggelig selvfølgelig, men det er gratis arbeid ingen andre gidder å ta seg av. Jeg er uføretrygdet og har derfor svært lav inntekt, så når jeg da i tillegg til å jobbe gratis som gartner for borettslaget sommer etter sommer, at på til må betale for det ut av min egen lomme fordi styret roter bort kvitteringene mine, så synes jeg i det minste jeg må få lov til å spørre hva man skal kalle sånt. Er det underslag, eller økonomisk rot, eller hva kalles det. Jeg har vært nede på styrerommet ved flere anledninger. Det er lite, ryddig og oversiktlig, og jeg har vondt for å tro at noe bare forsvinner derfra med mindre noen fjerner det. Enten ved en feil, eller med vilje. Uansett hva som er årsaken til forsvinningen vil jeg gjerne ha tilbake pengene mine. Jeg er heller ikke den eneste beboeren som har levert inn kvitteringer som har «forsvunnet» etter at de ble levert til styret. Derfor så jeg det som betimelig å stille spørsmålet i tilfelle det er enda flere som har opplevd dette. Hvis det er en kultur for at kvitteringer forsvinner til stadighet, bør ikke dette granskes litt nærmere av f.eks. politiet?

Hva angår Inger Grindahlens ektemann Knut Slettens innlegg i facebook-gruppa Kritisk tenking om styre og stell i Elgtråkket borettslag, der han beklager seg over endringene i gruppa, om hvor forferdelig den har blitt, at dette er noe han ikke vil være en del av, etterfulgt av et kommentarfelt der alle blir oppfordret til å trekke seg fra gruppa og legge seg til i en ny gruppe som tilfeldigvis har samme navn som jeg har bygd opp som varemerke i 3 år; Elgtråkket vennelag, etterfulgt av en seanse på den lokale puben der to medlemmer av styret og deres ektefeller tramper inn i lokalet og demonstrativt hilser på alle bortsett fra meg og skriker meg inn i ansiktet om «sånn som jeg holder på», for ikke å snakke om alle de gangene de sitter og skuler ondt på meg under sosiale sammenhenger. Dette er det som kalles sensur av kritikk rettet mot styret og er både et skriftlig, verbalt og fysisk angrep på undertegnende og min ytringsfrihet. Mer mobbing! Beklager, men det er faktisk noe som heter å be om det, og det er ingen som kan kreve av meg at jeg ikke skal fortelle hele verden hvordan jeg blir behandlet av styret OG deres familie og venner. Til påstanden om kritikk rettet mot person, ikke sak og ærekrenkelse vil jeg sitere straffelovens §267. Krenkelse av privatlivets fred: Straff etter første ledd kan bortfalle dersom meddelelsen var fremkalt av den fornærmede selv ved utilbørlig atferd, eller meddelelsen er blitt gjengjeldt ved en krenkelse av privatlivets fred eller en kroppskrenkelse.

Helt til slutt vil jeg bare si at når styret og deres familier pøser meg ned med gaver, privilegier og lønnet arbeid ETTER at jeg har opprettet facebook-gruppa for beboerne, (hvor det mildt sagt var innmari mye klaging og kritikk rettet mot styret den første tida, noe jeg modererte etter beste evne), for deretter å ta privilegiene fra meg på dagen når jeg setter foten ned og nekter å spille på lag med dem mer, nok kommer innunder begrepet «Fra kameraderi til korrupsjon».

Når det kommer til styrets krav om erstatning kan jeg umulig ta det alvorlig. Det er ikke styret som skal ha erstatning. Det er jeg!

Alle andre forhold som har forekommet vil bli anmeldt til politiet den ********!

Anger issues

Hostage

I’m being held hostage. In my own home, in my own body by my own heart, my own emotions; my own damn sentimentality. I feel soft as a marshmallow. A soggy, sticky marshmallow melting in hot, sweet chocolate and devoured by unsentimental creatures from an unsentimental world I don’t understand, where the pain and ruin, downfall and tragedy of others, is entertainment and subject off mockery, cynical analyzes and obvious exploitation. Beings from an indefinable world inside my head somewhere I can’t quite set my finger upon. Like shadows in the farthest of my viewing edge which disappears when I turn my head to see who they are, what it is. They are whispering lies and truths and unfinished stories back and forth til my mind is in caos of intangibles. Can I survive if I let my heart die? Can I still remain my humanity if I sell my soul for peace? If I sell my soul for safety?

I close my eyes and soar away. I clothe myself in wings and carry off into the unknown, pitch black universe. Darkness surrounds me with millions of miles to the nearest star. I wonder how I can find my way back home, without stopping, without turning, without looking back over my shoulder. I end up on a strange planet, dimmed enlighted in the absence of colours and warmth; devoid of kindliness and care. I find myself lying on a dirt floor, naked, but not cold. Struck down by gravity, locked in behind walls of faded wood. Kept prisoner by enemies surrounding me without showing their identity. And I say to my self in a calm, lowered voice: “Remember: You are never alone!”. And I answer without a sound: “I’ll remember”.

I open my eyes, grab my phone and log in on facebook. Looking for someone else awake, for a chat, or to call. For every time I miss I feel more alone, betrayed by all, with no friend and no hope. A girlfriend at Vestre Gravlund, a comerade at Ullersmo, another on rehab. I have noone I can call four o’clock in the morning. That sucks! My life sucks! I don’t want to live it any more. There is too much sorrow, too much suffering, too much scuabbling and too many schemes. I start to erase my pals and block my gals on facebook. Throw people out of my life in cyberspace. Realize there’s no point in doing so and decide to deactivate my account instead. I’ve done it before. It silences the hellish noice between my ears. At least a little, at least for a while. I get up, walk into the livingroom and sit down on a hundred year old footstool, embroidered by an old aunty, and cry my eyes out. Let tears and snot run freely. I need someone to talk to. I open my phone again and google the word “crises” and several numbers appears. There are two of them which are operated around the clock. One is church, the other is not. It’s something about religion and insanity I personally think are joint together like popcorn and movies, and I don’t feel like talking to a priest, so I choose the other option. I need someone that can get me grounded, not someone who will shove me off to heaven.

A machine velcomes me, tells me that I have the right to two conversations a day and asks me to please hold the line.

Tuut, tuut! “You are number one in line. Please hold!”. Tuut, tuut, tuut, tuut. “Our counsellors are occupied. Please hold the line, or try again later. If life is at stake, please dial 113.”. Nope! It’s not that bad! My life’s definetly not at stake. I smear myself in patience like I would marinate a steak and let it soak for a day before I let it fry, and hold the line. Tuut, tuut, tuut. “You are number one in line. Please hold!”. What the…?! I’m crying here! Tuut, tuut, tuut. “Our counsellors are occupied. Please hold the line!”. My tears stop, and I get annoyed. Tuut, tuut. The machine tells me they can call me back if I choose not to wait. I will lose my anonymity because I have to give them the number to my cellphone, but not to worry; their counsellors are obligated to confidentiality. I will keep my place in line, and they will call me up between the hours of 08.00 a.m and 13.00 p.m.. I take a deep breath and let it out hard from my flabbering lips. It’s four hours till 08.00 a.m.. Tuut, tuut, tuut. “You are number one in line. Please hold!”. I have forgotten what I wanted to talk about, and hang up.

Fuck! It! All! I google the word “lobotomy” instead. I wonder if it can be done to someone who’s awake, or if I have to beat him unconscious. I know more than one who would be better off without their need of control. People without heart, personalities without souls. Those who believe they have the right to do harm if they don’t get what they want. Men who believe they have the right to force themselves upon women. A small hammer and an icepick, and suddenly the world would be a better place to everybody. Or at least to me.

I go back to bed. Fall asleep the moment my head hit the pillow, but before I close my eyes and sink into the warm forgetfulness under the duvet, I conclude after all that I still trust science more than church…

ZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZ

Hitting rock bottom

A disastrous birthday

This was the day of regret and shame. Regret, not only because I haven’t been able to stay sober for many days at a time, perhaps not more than three or four tops after the first week, but also because I spent the money I was supposed to spend on my japanese course, which I mentioned early on. Now I had to pay for that out of my travel account. My all so hollow travel account. Shame because I did something as ambitious and egocentric as blogging about my pledge to do 365 sober days, and then break my vows before two weeks had passed. Talking about throwing myself to the lions, or the trolls of cyberspace. From social anxity to social pornografi and back on a tray of assorted shots.

Yes, it was a wonderful birthday! Beautiful weather, one dillion greetings on facebook and messenger and so on, and a lovely picnic at the local pond where I fed my self enough food to saturate every worker at an average clothing factory in Bangladesh. Unfortunatly I wasn’t just overfilled. I managed to food poison myself to the extent that I spent the rest of the day in the bathroom where I was amazed by my bodys ability to empty it self out of two outputs at once. At the same time I was very thankful for the size of the room which allowed me to sit steady on the porcelain throne with my head in a not to uncomfortable angle in the sink, before I collapsed on the ice cold floor using the doorstep as a pillow after working out my abs that much I could still feel the burn a week later. And that was probably the only reason I didn’t drink more than one beer that day.

At least I got a rubber chick for my birthday. It wasn’t til the moment when I was standing there in the middle of the night with that thing in my hand, after I had recovered just a little from dizziness and nauseating contractions, and I heard the sound of that, to say the least ugly piece of rubber, that I realized that I had wished for this piece of crap, exactly this, for years. I’m sure I’ve wanted it for as long as I’ve been reading comics. That means as long as I’ve been able to read; 41 years. 5 years less than I’ve been loving cats. I have no idea why, but now you know: the cat was here before the chick.

This must be the most pointless ending I’ve ever written…

Anger issues

In karma we trust

I no longer understand what my psychologist want from me. Off course it was a lot worse when I had a therapist who didn’t understand me, but it’s pretty darn frustrating not to understand your therapist either. That eternal ongoing nagging about getting intouch with my feelings. I don’t get it. I feel like getting up and walk away, that’s what I feel. I think I’ve said that a couple of times already. But it seems like she means something else. To get intouch with my feelings is obviously not what I’m thinking of. What I would like to do, what I imagine. It’s not about what’s hidden in the darkest depths of my inner self.

There has been said and written a lot about forgiving and reconciliation. Meaningless phrases about forgive, but not forget. That you have to forgive to find peace of mind. To be able to move on. That you have to forgive because that’s what you do if you’re a good person. There are many things I can ignore. Out of love. Out of laziness. Of wisdom. Because I can’t have kittens in prison. Because there comes another day tomorrow. Because it’s insignificant. Because it serves me more to let it go. Because there’s no point in running around searching for vengeance towards someone who dies all by them self, or just ruin their lives without my help. Because I don’t kick downwards. Because I simply just have a life to live, but forgive?

It’s when I consider a hammer versus an axe that I run off to the pub. It’s when I catch my self pondering about how I can find out someones where abouts without leaving traces that I’m willing to accept almost any company or interlocutors because almost anything appears innocent and nice and acceptable compared to my own brains ability to figure out methods of torture. And believe me; I’m very inventive! I lifelong studie of creative processes as well as reading forbidden books since my parents hung the key to our house in a string around my neck, has prepared me for almost anything. Before I was ten I knew how to arrange a car accident which would release me from those individuals whos dna I was made of, but hardly could be claimed to be particularly suitable nurturers. I don’t know why I never did tha, but it’s a long time since I stopped imagine different accidents for them to die from. After all, I doubt I would get less pissed by experiencing even more shit. Or traumas, that is.

I believe there is a very thin line between pleasure and pain. I don’t believe the line between fantasize and realize is equally fine, but I do believe that all of those who claims they never even once have fantasized about performing ruthless, violent actions, or that they are incapable of hating someone, are lying. And those who claims they have never felt schadenfreude when somebody they would like to rip the head off, fucks up big time, are lying. This I BELIEVE! What I KNOW is that there’s no satisfaction in fantasizing about revenge, about violence. Imagening twisting a corksrew into the eye of some asshole I despise, even if I see the picture before my eyes a thousand times, wont give me any liberation nore comfort from my inner hell. And anybody who claims they don’t understand what I’m talking about, are lying!

That is what anger issues is all about!

It’s about knitting obsessivly instead of piercing someones testicles with my knitting needles even though it has been called for. It’s about not doing what the instincts of every single cell in my gut urges me to do. It’s about bathing in my own sweat, my own tears, my own blood, my own pain whilst I torment my self with questions with no answers. Why did all this happen to me? What did I do to deserve this? But I didn’t do anything wrong. It wasn’t me. Everything was just coincidences. A hell of a conglomeration of the traps of life. Who we are borned to be, and what life we are borned to live, is all a matter of luck or misfortune. So where do forgiving fit into this? There are no more forgivness than there is free will. I just need to find something else to think about. Something that makes me happy. Something that gives my life meaning, and my days contents until the moment comes when I se an oppurtunity to satisfy my darker side. Like seeing my eks tread on a rusty nail, get blood poisoning and staphylococcus aureus, and be forced to amputate from the neck down. It’s all about seeing why being so bloody furious really is kicking my own butt as well as kicking somebody who are already lying face down like they did when they did what they did. And the sweetest revenge is living well. That’s when I can get in touch with my feelings and tell my psycholigist that I sincerely are breathing with my stumach and my shoulders at ease. Or maybe I’ll just stop feeling…

Anger issues

#metoo

It is said that the devil loves secrets unspoken. Particularly those which gnaw like demons on a tormented soul. Can this raging demons be defeated without taken them by their horns? Can evil be killed with silence? Can I restrict the demons in my heart by not talking about them, or just forget that they are there if I never mention them again? Can I protect myself and feel safe, if I keep quiet about the abuse, or do I only protect the abuser?

It was a cold and dark february night in the year of 2001. I was visiting my boyfriend at the premises of his club in Oslo. I woke up by the door very carefully being closed. The only light in the room came from the blizzard on the screen of a small portable tv a few feet from the bed where I was lying next to him. The first thing I noticed was that he was lying under the duvet, while I was lying on top of it. I was cold. Or rather; my upper body was cold. I couldn’t feel the lower part of it. I tried to pull out the duvet from underneath me, but I couldn’t move anything but my arms. I was paralyzed from my chest down. I could lift my head a little, and I saw that my knees was bent all the way up and forced down flat to both sides like I was placed like this in some kind of perverted, lying lotus position with my abdomen completely exposed. This was wrong! This was more then just wrong!

I grabbed a hold on the bedside with my left hand so I could twist my upper body in a way that made me able to get a grip with my right hand as well. I pulled myself over on the side and rolled out of the bed. My feet bumped into the floor while I still held on to the bedside. I was standing in a position like a sumo wrestler, ready for fight, but when I let go of the bed to stand up straight, I turned uncontrollably around my own axis, and had to grab on to the bed again so I wouldn’t just fall apart like an empty sack. My hole body was trembling. I couldn’t straighten my legs, nor my upper body, and in the light of the blizzard from the tv I saw the picture of what had been done to me. White glowing rage lit behind my eyes.

I could’ve murdered him at the spot if only my body had functioned properly, which it didn’t. In any way. To the extent I could move at all I buckled around and slammed a foot into his fat belly. There was no strength in the kick, or in my bare foot, but he had been awake all along. “Auch!”. He squeaked like the rodent he is: “If you can’t behave, you can go home!”. He pulled the duvet over his shoulders. I was unable to answer, or move, or do anything, and even less go anywhere. I let my ravaged body drop on the bed and fell asleep immediately.

I rised from the mattress into sitting position as I woke up. Sitting like that, on the bedside, looking down to the floor, my head was empty of thoughts, words, and images. Everything at that moment was an endless, hellish feeling which scattered from my chest to every, singel cell in my entire body. It was leaking out of every pore of my skin like fat, stinky soot, and my heart was filled with an ice cold emptyness.

I stopped smiling. I stopped laughing. I stopped dancing. I ran ill from heartbreak and rage. I started screaming. A furious, irrepressible howl emerged from my aching uterus, through my darkened heart, and my torn soul. I screamed at him. I screamed at his friends. I screamed at my friends and my neighbours. I screamed at the wall. I screamed at the tv. I screamed at the prime minister and the queen and the king. I screamed at the silence surrounding me. I screamed at the past, and I screamed at the future. I screamed with all the power of my lungs. I screamed without a sound. I screamed with all the strength that I had while my life went past and my youth was gone.

For ten years I screamed like that until the rescue finally entered my life. A tiny savior; a furball with four paws, big, blue, playfull eyeballs, sandpaper kisses and a heart of unconditional love. He curled up in my hair, in my armpit, under my chin, and patched together those pieces of my shattered heart with his purrs, and his meows, and slowly, bit by bit, that big chunk of ice in my chest melted and disappeared.

Latskap og andre dyder

52 dager i året! På å røyke?!

Jeg var ganske så tøff i trynet der jeg fortsatt lå under dyna med varmelakenet på hakk 2 og tenkte romantiske tanker om årets første skitur dagen før og la ut i det vide og breie på Facebook om skituren jeg skulle ta senere på formidda’n, men så fort jeg stakk det samme trynet utafor døra utkledd som en svartmalt michelin-mann for å ta en kjapp tur på den lokale dagligvaren og kjente hver eneste av de 15 kuldegradene herje med mine skakkjørte bihuler, så tenkte jeg at det egentlig var helt greit å ta en Gro-dag fra alle nyttårsforsetter om å reise tempelet og alt det der, og heller slite litt på sofaen og drikke te med honning og ingefær. Jeg skyldte på dårlig impulskontroll og et stadig økende, narcissistisk behov for likes på Facebook og ble hjemme med sjefen; Truls lille elskling. Og Netflix.

Jeg kjeder meg. Jeg trodde at det å slutte å drikke daglig skulle oppta meg i mye større grad enn det gjør. At jeg måtte gjøre noe med det annet enn å bare la være å drikke, men jeg må ikke det. Det er faktisk bare å la være å drikke. Det er akkurat som da jeg slutta å røyke. Veldig behagelig. Men i tillegg til de åpenbare fordelene ved å slutte, som bedre helse, mer penger, mindre angst og depresjoner, bedre søvn, mindre drama og intriger osv., så kommer den ikke fullt så åpenbare nyvunne tiden. Da jeg slutta å røyke regnet jeg ut at jeg hadde brukt i snitt 52 dager i året på bare å røyke ca. 20 om dagen.

52 dager i året! På å røyke!?

Jeg har med andre ord brukt nesten 4 år av livet mitt på bare å sitte å suge på en jævla Prince! Det funker jo ikke engang. Jeg har aldri følt meg noe annerledes etter at jeg har røyka tobakk enn jeg har gjort før jeg tente på en røyk og dro tjære og nikotin og 4000 andre giftstoffer ned i lungene. Snakker om bortkasta tid! Det er ikke noe særlig annerledes når man drikker hver dag. Bortsett fra at man bruker enda mer tid på det og får gjort enda mindre fordi alkohol faktisk virker. Ingen tåler alkohol! Vi blir drita fulle alle sammen når vi drikker. Jeg liker ikke den jeg er når jeg drikker hver dag, og de jeg omgås når jeg drikker interesserer meg ikke lenger når jeg ikke drikker, så plutselig står jeg her med enorme mengder tid jeg ikke helt vet hvordan jeg skal bruke, eller hvem jeg skal bruke den sammen med. Jeg har slutta å gå på puben. Hva skal jeg vel der? Briefe med min nyvunne edruelighet? Utfordre min svakhet for gylne bobler på fat? De har jo ikke vørterøl en gang. Ikke det at jeg ser noe mening i å sitte på en pub hver dag og drikke vørterøl heller. Allikevel skal jeg innrømme at hver gang jeg går ut av døra og gjør noe, så kjemper jeg en liten kamp med meg selv om hvorvidt jeg skal stikke innom puben og ta bare én øl. Spesielt etter jobb. Når jeg er sliten og sulten og hjernen istedet for å fortelle meg at jeg skal reise hjem å spise middag og hvile, skriker ØL ØL ØL ØL!!!! Men det er ikke noe som heter “bare én øl”! Alle som har rusa seg mesteparten av livet vet det. Det finnes ingen “bare én gang”! Så jeg snur i døra og drar hjem. Legger meg på sofaen med beina høyt, setter på Netflix og spretter en vørterøl og ser dypt inn i gardinene til jeg har opparbeidet nok initiativ til å gå ut på kjøkkenet og lage middag. Netflix ble min frelser, men helt ærlig så tviler jeg på at jeg kommer til å angre på at jeg har sett for lite på tv den dagen jeg skal dø, så jeg må finne noe annet å fylle tida med. Fortrinnsvis noe jeg kan tjene litt ekstra på.

Jeg har gullsmedutdannelse. Jeg fkk ikke lov til å ta svennebrevet, eller fagbrevet heter det vel nå, da jeg var over 25 år på daværende tidspunkt og hadde derfor ingen rettigheter. Akershus fylkeskommune mente det var billigere/bedre/mer fornuftig for alle parter at jeg heller gikk på attføringspenger, som det het den gang, i 13 år til før jeg ble uføretrygdet av ren utmattelse etter å ha slåss med systemet siden jeg var 21 år, enn å la meg fullføre utdannelsen som gullsmed og være ute i jobb i ’05. En lærlingeplass koster fylkeskommunen ca. 200 000 for 1 år. Jeg hadde litt problemer med å se logikken i det regnestykket. Synd, ikke sant?!

Gullsmed1-1

Nei, jeg kan ikke lage sånt som det der hjemme. Jeg kan ikke sitte med gasstank og åpen flamme ved spisebordet i stua, men det finnes selvfølgelig andre ting jeg kan gjøre. Så jeg har funnet frem tegnesaker. Skisseblokk og blyant, maling og pensler og staffeli. Jeg har like mange bilder som jeg har uskrevne historier i hodet, og det er på tide å få dem også ned på papiret. Eller lerretet. Eller hva jeg måtte finne på å bruke av medier. For alle vet jo hva de sier de som har greie på det:

Those who can’t teach, and those who can do!

Anger issues · Love

This fierce and violent infatuation

So I’m lying here, in my bed, sleepless, tasting my own garlic breath, with only a castrated, male cat as my company, wondering where that great love took off. I met him in another town, in another world, in another life, in another millenium. He sat down next to me and said: “What if me and my brothers took you to a room and gang raped you just a little?”. I looked at him with my big, blue eyes and smiled. “Now you made me think of something. I don’t know what it’s called. Perhaps you’ve heard of it?”. He paid curiously attention to what I was about to explain. “It’s this little thing that women wore during World War II. A kind of tube, and on the inside of this tube there where knives sharp as razor blades,” He swallowed. Heavily. “and this tube the ladies stuck up in their vagina, because you see: if they couldn’t prevant rape, it should at least not go unpunished.”. I smiled like a cat licking cream of her whiskers while watching his reaction. He thought long and hard whilst his jaw moved back and forth, looking up at the top shelf in the bar. At last he took a deep breath and sighed before he answered. “On the other hand we might as well not.”. He left without a word. He just slipped off the barstool and disappeared into the shadows of their clubhouse.

red-hearts-wallpaper

My thoughts are wandering like ghosts through the night. Sometimes I talk to him like a lonely child talks to an invisible friend, but I’m not a lonely child. I don’t even feel lonely. I feel comfy and varm, wrapped up in a bed with linen of soft flannel. Washed and made late at dawn just yesterday. The bedroom is parfumed with the scent of peach coloured roses. They’re standing on the floor in a cracked crystal vase. Breathtakingly beautiful, soft as velvet, delicat as an angels heart. They remind me of his voice so long ago. A witness of love silently wispering “I see you!” between those lines unspoken.

Fløyelsmyk

It’s getting to warm under the duvet and I stick my feet outside it and regulate the heat on the electric sheet. My cat, mon petite ami, is stretching his body in all his length, (which is quite long, his a cat after all), purring and smiling at me with his yellow, oblique eyes. His hind paws are touching my thighs, and I pet his soft ears and silky fur.

It’s nice to have company when you can’t sleep, something that at times happen frequently. I get lots of advice about which pills to pop, but I’ll rather pet my fury petite cherie and weave pretty dreams of love until the tricks of the Sandman makes my eyelids fall. And there, in the dim light of a small bedside lamp, I see the reflection of my own fierce infatuation. My common sense says no, I’m wrong! I’m not inlove with the man. I’m inlove with the idea of being inlove. But my body tells me that my reason is mistaken. It’s very confusing, and yet it isn’t.

Live, adventurous images from times gone wild flickers behind my eyelids in the darkest hours of the winter night. I see his lips against mine, his tounge, his arms around me, hands and fingers across naked skin, his body between my thighs. I enjoy every delightful, impassioned second, and I hate him for this just as often.

May he burn like a fallen angel! May his wing roast as a Kentucky fried chicken! I will cut off his hair while he’s sleeping and weave ginger lingerie that will drape around my breasts and caress me in secret places under my dress where noone can see. I’ll tattoo his toes in psychedelic colours and sacred symbols, and polish his toenails with shimmering glitter before I cut them all off with a poultry scissor, thread them on a string and wear them like a queen as a talisman of horror for my admirers to see. Maybe I shall sacrifice the heads of animals on his doorstep, and make his mistresses disappear? Or maybe not.

‘Cause it’s only a nightflight to an imaginary paradise, a fairyland in my mind tripping. I keep the illusion to close to my heart to hinder the dream from disappearing. I’ll lock it up in a blood filled chamber and let it drown slowly, but forever. And as I release myself of a good morning fart so hot it almost causes my quilt to ignite, I think to myself that it might just be okey that this love kept me wait. For what use do I have of a man who doesn’t even dare to walk up my stairs? I have places to go, things to do, people to get to know, and you know what they say those who know?

Don’t fall into the dicksand, chicas! You know; like quicksand only with dicks!

Anger issues

Dark secrets of repair kits

Where do I find the beginning of heaven? Can I find it where the swinging treetops stop, where the swallovs are dancing their airballet with the last summers litter of chickens? Is it at the highest of mountains, over the rainbow, above the next hilltop, or is it where the grass sprouts in freshly sown soil warmed by the april sun? Are we in that case allready in heaven? Is heaven barely space between planets and stars? Is heaven a physical condition like ecstacy, happiness, or satisfaction? Is heaven peace of mind? Is heaven something that is, like strawberries with cream, a delicious, home-baked piece of pie, a skydive, new driver licence, or straight A’s at the final exam? Or is heaven something that is not, like the absence of sorrow and suffering? Can I find the beginning of heaven at the end of my own personal hell? Or is heaven all of this? If heaven comes after hell; if heaven comes after all of this, what will there be after heaven? More of heaven, or nothing? Just vacuo?

I saw Nirvana in a tube of glue in my fifteenth summer. I was introduced to the dark secrets of the repair kits in the backyard of a local gas station right next door to the stadium where I for many years had jumped both high and far, and ran an endlessly number of rounds on red, brick coloured gravel. At school we had been through more than one period of awarness to the danger of drinking, smoking and heroin addiction, but never had any adult had a serious chat with us about sniffing glue.

We had plowed through books such as Hard Asphalt and We children of Banhof Zoo. I was terrified of heroin. I was terrified by the bare thought of becomming a junky or a drunk. I was scared to death to end up like Ida Halvorsen or Christiane F.. I would never have touched heroin. I still hadn’t got the taste for alcohol, but I let my self convince by the innocence of a substance anyone could buy at a sporting goods store without id or permission from home. No warning from parents nor teachers. Highly recommended by the school’s very misguided slut. We found what we searched for in that tiny tube. Some found excitement. I found Nirvana.

I traveled to the music from the rotor blades on a helicopter I couldn’t see. Somebody gave me a plastic bag with a few drops of glue, I put it against my lips and breathed in and out a couple of times. Then the helicopter arrived and took me away to the most peacefull place.

It was the most delightful of all delightful glades in the mildest of all mild forrests on the most wonderful of all wonderful summer days. The sun was shining through the crowns of birch trees and made the sky shimmer as a ballroom queen, and the leaves of the blossoming aspen was shivering of excitment in it’s summer green. The legs of the birch trees stood proud in their youth; smooth and white as snow, rough and black as charcoal. The ground was covered in soft and warm grass, uncut and disheveled, bright green and sweet. Somewhere between here and there a creek was trickling her melody accompanied by birds arguing over territory. A kitten blinked lovingly at me, and I laid down and let my self be filled with perfected peace.

Then it was over as soon as it had begun, and I was back in the shadows in the filth in that backyard next to my childhoods stadium of glory which was now a part of my past. Forgotten like my innocence was buried in the ground of an hallucination. My mind and soul was screaming for more, and my heart was filled of longing for what I would never experience, never feel again. And God knows I tried. I searched everywhere, or at least at those weird, hidden places were I most likly would find what I was longig for. In an old, abondoned truck. In a playhouse at a neighbours house. In my own bed. At school. In someones caravan. In someone else’s garage. The last place I searched was in the tower of some playground equipment in a small town in southern Germany. There I found something else. A big raven with shiny, black feathers and ancient eyes came flying over my head and landed on my left shoulder. Suddenly my search was over.

One year later I finished secondary school. I celebrated somewhere between completely wasted and comatose.