Kabir

“Vi kommer fra områder med mye krig og sånt. Det er derfor vi blir så fort sinte.” Kabir ser på meg. “Men du er jo aldri sint.”, svarer jeg. Kabir smiler. “Ikke på deg, nei! Det går ikke an å være sint på deg.” Jeg spør ikke hvorfor, men noe er det vel. En slags gjensidig forståelse om livets harde realiteter som får en til å bære på sinne; et raseri som ulmer som hvitglødende magma rett under den milde, grønnvaskede overflaten. Vi smiler og ler og maler og purrer som gamle katter med vonde tenner. Folk ser ikke smerten, bortsett fra en og annen som kjenner seg igjen som om de skulle sett i et speil.

Volden, ydmykelsene, argusøyne som alltid fulgte med. Kritikken, forfølgelsen, anklagene og straffen for å være født som kvinne, eller mann i feil land, eller bare av feil foreldre, eller gift med feil partner.

Hvem man er født til å bli og hvor man blir født til å leve, er bare et spørsmål om flaks, eller uflaks! Men det burde ikke være sånn!

Kabir spanderer en rådyr konjakk på meg. Jeg setter meg i baren og svinger glasset i små sirkler så den velduftende drikken virvler rundt og gir fra seg en aroma av druer, bær og krydder blandet med alkohol.

“En dag skal jeg sitte sammen med deg og drikke, og vi skal snakke om fortiden.” Kabir nikker før han går tilbake til kjøkkenet.

Jeg vet ikke om jeg liker tanken. Jeg liker ikke å snakke om fortida. Jeg vil helst bare trykke den ned under tykke lag av svart humor og likegyldighet. Jeg føler at det er best sånn, men kanskje Kabir har rett.

Jeg surrer Palestina-skjerfet rundt halsen og vandrer ut i den skarpe, friske høstlufta…