Dag 121, 13. november 2017

Dag 121, 13. november 2017

Det sies at djevelen elsker usagte hemmeligheter. Spesielt de som gnager som demoner på et menneskes sjel. Kan man bekjempe disse rasende demonene uten å ta selve djevelen ved hornene? Kan man tie dem ihjel? Kan man legge bånd på demonene i sitt hjerte ved å la være å snakke om dem? Eller kan man rett og slett glemme at de er der bare ved å la være å nevne dem? Kan man beskytte seg selv ved å tie om overgrep, eller beskytter man bare overgriperen?

10561679_10152383831722373_7671443438568437011_n

Det var en mørk og kald vinternatt i 2001. Jeg var på besøk hos kjæresten min i lokalene til klubben hans i Oslo. Jeg våkna av at døra ble lukket forsiktig igjen. Det eneste lyset i rommet kom fra snøstormen på en liten reise-tv et par meter unna senga der jeg lå sammen med ham. Det første jeg la merke til var at han lå under dyna mens jeg lå oppå den. Jeg frøys. Det vil si; jeg frøys på overkroppen. Jeg prøvde å dra frem dyna under meg, men jeg greide ikke å bevege noe annet enn armene. Fra brystet og ned var jeg følelsesløs og paralysert. Jeg løftet litt på hodet og så at knærne mine var bøyd helt opp og beina mine brettet helt til siden, som om jeg var plassert slik i en slags liggende lotusstilling med underlivet fullstendig blottlagt. Dette var helt galt. Det kunne ikke bli mer galt enn dette.

Jeg tok tak i kanten av senga med den ene hånda så jeg kunne få vridd overkroppen såpass at jeg kunne få tak med den andre hånda også. Jeg fikk dratt kroppen over på siden og velta ut av senga. Føttene mine traff gulvet med et dunk mens jeg holdt godt fast i sengekanten. Jeg sto som en sumobryter klar til kamp, men da jeg slapp taket i senga for å reise meg velta jeg bare rundt min egen akse og måtte gripe fatt i senga igjen for ikke å ramla overende som en sekk poteter. Jeg skalv voldsomt over hele kroppen. Jeg greide verken å rette ut beina, eller reise overkroppen, og i lyset fra tv’en så jeg hva som hadde skjedd. Hvitglødende raseri tentes bak øynene mine.

Jeg kunne ha drept ham der og da om bare kroppen min hadde fungert som den skulle, men det gjorde den ikke. I den grad jeg kunne røre på meg spant jeg rundt og slang en fot bort i ham. Det var ingen kraft i sparket, eller min bare fot, men han hadde vært våken hele tiden. “Au!”, peip han. “Skal det væra på den måten kan du bare dra hjem.”. Han trakk dyna over skuldren. Jeg var ute av stand til å si noe, eller røre på meg, enda mindre dra noe som helst sted. Jeg lot den herjede kroppen min falle om på senga og sovnet straks.

Jeg satt meg opp i samme øyeblikk som jeg våkna dagen etter. Der jeg satt på sengekanten og så ned i gulvet var hodet mitt tomt for tanker, ord og bilder. Alt var bare en uendelig jævlig følelse som spredte seg fra brystet og utover til hver celle i kroppen. Den piplet ut av hver pore som feit, stinkende sot, og mellomgulvet fyltes av en iskald tomhet.

(Forts. under bildet)

184166_10150247561182373_3987056_n

Jeg slutta å smile. Jeg slutta å le. Jeg slutta å danse. Jeg ble syk av hjertesorg og raseri. Jeg begynte å skrike. Et rasende, ukontrollert hyl steg opp fra min verkende livmor, gjennom mitt mørklagte hjerte og ut fra min istykkerrevne sjel. Jeg skreik til ham. Jeg skreik til vennene hans. Jeg skreik til vennene mine og til naboene. Jeg skreik til veggen, til tv’en, til kongen og statsministeren. Jeg skreik til stillheten rundt meg. Jeg skreik til fortiden, og jeg skreik til fremtiden. Jeg skreik med mine lungers fulle kraft. Jeg skreik uten en lyd. Jeg skreik av alle mine krefter mens ungdommen min forsvant og livet gikk meg hus forbi.

I ti år skreik jeg slik før redningen endelig kom inn i livet mitt. En liten frelser med pels og fire poter, med blått, lekent blikk, et hjerte fullt av ubetinget kjærlighet og honningsøte sandpapirkyss. Han krøllet seg sammen i håret mitt, i armkroken min, under haka mi og lappet sammen det sønderknuste hjerte mitt med sine Miiprrr og sine Miiauog sakte men sikkert litt etter litt, smeltet isklumpen i mellomgulvet mitt.

11659300_10152862500422373_2125678995519263007_n
Dag 102, 25. oktober 2017

Dag 102, 25. oktober 2017

Ja, det var de 365 hvite dagene da. Hvordan det går med dem? Ikke så veldig bra. Det gikk ganske fort rett til dundas. Eller som det så fint heter på latin; Ad undas! Jeg har selvfølgelig mange gode bortforklaringer, men det er nettopp det de er; bare bortforklaringer. Det er akkurat som da jeg skulle slutte å røyke. Mañana, mañana og atter mañana. Faktisk var det temmelig mange mañanas i de syvogtyve åra jeg røyka til jeg endelig var så lei av min egen avhengighet, at jeg bestemte meg for å hate bare røyken og ikke meg selv for å røyke. Det funka! Jeg har ikke så mye som tatt i en sigarett siden. Beste som har skjedd meg! En enorm lettelse fra dag én! Har aldri hatt lyst på røyk igjen! Har ikke savna det et sekund! Jeg er en overmåte lykkelig ikke-røyker! Jeg kan smile gjennom tårer i de tyngste stunder ene og alene fordi jeg slipper å røyke.

22728730_10154772911497373_6847216928316228234_n

Planen var å tilnærme seg de 365 hvite dagene på samme måte som da jeg slutta å røyke. Problemet er bare at jeg ikke for mitt bare liv greier å opparbeide et særlig dypfølt og ekte hat til øl. Eller til puben. Eller til de menneskene jeg finner der. Faktisk elsker jeg alt inkludert. Kanskje litt for mye. Det blir som et kjærlighetsforhold som ikke fører noe sted. Annet enn til puben og deretter, i noen tilfeller, ikke lenger enn til dørmatta. Jeg pleier å komme meg helt hjem. Det vil si også inn døra og opp i senga. Eller i hvert fall sofaen. Det har faktisk ikke skjedd tidligere at jeg har sovna på dørmatta, og det kommer mest 21762068_10154686742717373_5385938913765257459_nsannsynlig ikke til å skje flere ganger. Det har derimot skjedd at jeg har gått i søvne. Både før og etter at jeg sovna på dørmatta.

Da jeg først fant meg selv sovende på dørmatta med nøklene jeg ikke fant kvelden før liggende en knapp halvmeter fra der hodet mitt lå, og deretter en morgen et par uker senere fant boksen med bremyk på skjærefjøla med en god porsjon hakket sjampignon godt rørt inn i smøret, for ikke å snakke om en rekke meningsløse meldinger på messenger, var min første tanke; Aldri mer chili-sambucca! Jeg burde selvfølgelig heller ha tenkt at nå må jeg ta meg sammen.

Det er farlig å gå i søvne! Sist jeg gikk i søvne og det hadde større utslag enn en enkel spasertur i stua, satte jeg fyr på sofaen. Jeg hadde stått opp og gått ut i stua, tent en sigarett, pakket den pent inn i morgenkåpa og lagt fra meg den fine, lille brannbomba midt i sofaen. Det utviklet seg til ulmebrann og røykvarsleren virket ikke. Det gjorde derimot katta. Da han endelig fikk vekket meg, var leiligheten så full av røyk at jeg ikke kunne se veggen på motsatt side av senga, halvannen meter unna. Jeg trenger vel ikke å utdype farene ved å gå i søvne noe særlig mer enn det.

(Forts. under bildet)

22491487_10154763416442373_1790841529337132509_n

Som belønning for sin heltedåd får Truls lille elskling kokt torskefilét et par ganger i måneden samt det beste fóret, og den beste pleien veterinæren har å tilby, for kun det er godt nok for min lille redningskatt!

Jeg har slutta å røyke for lenge sida, men allikevel. Lei seg; puben! Sint; puben! Ensom; puben! Jeg må runde av det forholdet der. Det fører ingen steder. Jeg elsker puben, men det er så mye mer jeg vil bruke livet mitt til, så nå skal jeg ta meg sammen.

I morra!

Day 75, september 28. 2017

Day 75, september 28., 2017

It has never occurred to the minds of men that the world should be saved by a woman…Luca-3

I’m sitting on a bus, among strangers, crying my eyes out. I’m lost! I don’t know what to do with my self. I have no roots! I have no land! I have no place to go, nowhere to call home!

I’m sitting on a bus wrapped in a smooth cocoon of bottomless sorrow. I’m sitting among strangers, hidden behind a thin veil of tears; I can’t see them, they can’t see me.

The moment I knew I loved you with all my heart… The moment I knew we were soulmates, best friends… The moment I knew we were going to stick together through ups and downs forever… That exact moment I was told you were gone.

Your last words, as I remember you spoke, before we hugged each other farewell, au revoir, was about our first night out. «Remember, Maria?». Your inappropriate, evil yet cheerful, and a little annoying laughter craving for attention. «Remember?». I would be a dumbass not to laugh with you. «Yes, Luca!». I laughed, but not half as beautiful. «Off course I remember! How can I forget? We laughed our hearts out til we almost barfed our guts, drinking too much, hunting pokemons, from one bar to another to the next to the final to the busstop.».

Luca

And all who was there, all who had eyes, all who had ears, all who could see and all who could hear, laughed along with us; one corny spirit, an ever lasting soul, but two equal sets of rotting flesh and bones.

What you said next, I don’t remember. I was too busy diving into your incredible, unbelievable eyes wich were obviously created to eat human souls alive. I remember my thoughts though. I thought that you, like me, not possibly could be of this world. That you could not be human. That you had to be something eternal. Like an elf. Or just something alien. And later that evening when we were sipping beer, or wine, or liquor, and you were yapping away about something I most probably wouldn’t get half of, but that most likely would be pretty clever, I would count the colours of those eyes.

Fate wanted otherwise.

22092585_10154717683007373_2104515261_o

Your soul must have been made of rainbows. Or maybe rainbows sprung out of your soul? I feel like I’m bragging calling you my twin, my sister in spirit. In your presence I felt so rich, and in your absence I feel so poor. When you were around, you were the light. You were the path. You were the truth, and you were life. Now you’re gone.

Our shimmering sunbeam, with your anger, your curses and hatred. Your embarrassing, loud laughter and outdoor voice everywhere. I feel like I’ve been hit by the Black plague and Holocaust all in one. How can I ever again look at a beech tree in it’s autumn pride without thinking of you? How can I ever again look at a rainbow, a redwine drinking skunk or the colour blue without remembering you? How can I ever again go to the Operahouse or a sideshow at Blitz without being hunted by your ghost, your wild child spirit?

I never got to spoil you rotten, or get you shitfaced drunk that night, and I know you wished for that a little more than peace on earth and a free card at the liquor store. But my last promise to you before you left me in tears, was to become a warrior of the oval ball, a rugby-player; loud and fierce. (I’m 46, bitch!). Now that you’re dead I can’t take that back, so I guess I’ll just have to run like a maniac out in the field of grass and make some fingers, teeth and bones crack. Just for you, beloved Cyan.

Oh, just shut up and laugh!

In this world you didn’t get old, our sweet and sour lemoncaramell, but you know what they say those who know; as long as they speak your name, you shall never die!

May the force be with you, Luca Sky Walker!

Dag 75, 28. september 2017

Dag 75, 28. september 2017

Aldri har det skjedd at verden har blitt redda av en mann, så egentlig burde vel helten i alle eventyrene være en kvinne.

Jeg sitter på bussen blant fremmede og gråter og vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg har ingen røtter. Jeg har inget land. Jeg har ingen steder å dra, ingen plass jeg kan kalle mitt hjem. Jeg har mista min lille tvillingsjel. Jeg sitter på bussen pakket inn i en silkekokong av bunnløs sorg. Jeg sitter blant fremmede gjemt bak et slør av tårer; de kan ikke se meg, jeg kan ikke se dem.

Akkurat i det øyeblikket jeg visste at jeg elsket deg av hele mitt hjerte… Akkurat i det øyeblikket jeg visste at vi skulle være bestevenninner og henge sammen i tykt og tynt resten av livet… Akkurat i det øyeblikket var du borte.

Det siste du snakka om før vi klemte hverandre farvel, men på gjensyn, var første gang vi traff hverandre. “Husker du det, Maria?” ropte du med din uanstendige, småonde, frydefulle, lille latter. “Husker du det?” Det gikk ikke an å la være å le med på det. “Ja, Luca!” humret jeg tilbake. “Selvfølgelig husker jeg det! Hvordan kan jeg vel glemme det? Vi lo så fælt at vi nesten kasta opp før vi sjangla videre til neste stopp.”

Luca og meg

Og alle rundt oss lo med oss, en og samme rare sjel, men i hver sin kropp. Så sa du noe jeg ikke fikk med meg for jeg var så opptatt av å drukne i de utrolige øynene dine. Jeg tenkte at du ikke kunne være av denne verdenen du heller. Jeg tenkte at du ikke kunne være menneskelig. At du måtte være en alv eller noe. Jeg tenkte at når vi skulle sitte med hver vår øl, eller vin, eller dram samme kveld, og du pratet i vei om noe jeg mest sannsynlig ikke ville skjønne halvparten av, men som helt sikkert ville være ganske smart, da skulle jeg telle alle fargene i øynene dine. Men det fikk jeg aldri gjøre.

22092585_10154717683007373_2104515261_o

Jeg tror sjelen din må være laget av regnbuer, eller kanskje regnbuene er laget av den. Det føles som jeg skryter når jeg kaller meg din tvillingsjel, min lille søster i ånden. Sammen med deg følte jeg meg så rik, og uten deg føler jeg meg så fattig! Når du var der var du liksom lyset, veien, sannheten og livet, men nå er du borte. Vår skinnende solstråle, med all din edder og galle, forbannelser og samfunnshat. Med din altfor høye latter og utestemme overalt. Det føles som om jeg er blitt ramma av både svartedauen og jødeforfølgelsen på en gang. Jeg kan aldri se et bøketre i sin høstprakt uten å tenke på deg. Jeg kan aldri se en regnbue, et blått teppe, en rødvinsdrikkende skunk eller en smurf for den saks skyld, uten å tenke på deg. Hvordan skal jeg nå gå i Opera’n, eller på Blitz uten å bli forfulgt av spøkelset ditt?

Jeg rakk ikke å skjenke deg døddrukken den kvelden, og det veit jeg du ønska deg nesten mer enn både fred på jord og frikort på polet, men det siste jeg lova deg var å begynne å spille rugby. Jeg får ikke trukket tilbake det løftet nå, så i stedet for en skjenk får jeg bare løpe ut på gressmatta og knekke armer, tenner, fingre og bein for deg, Smurfeline.

Du ble ikke så gammel i denne verden, vår lille sitronkaramell, men du veit hva de sier de som har greie på sånt? As long as they speak your name, you shall never die!

May the force be with you, Luca Sky Walker!!!!

 

Dag 58, 11. september 2017

Dag 58, 11. september 2017

Hvor begynner himmelen? Begynner den der tretoppene slutter, der svalene danser sin luftballett med sommerens kull av unger? Begynner den over de høyeste av fjell, over regnbuen, over neste bakketopp, eller begynner den der gresset spirer i nysådd jord om våren? Er vi i så fall allerede i himmelen? Er himmelen bare mellomrom mellom stjerner og planeter? Er himmelen en fysisk tilstand som ekstase, lykke eller tilfredshet? Eller er himmelen sinnsro? Er himmelen noe som er, som jordbær med fløte, et deilig skolebrød, et fallskjermhopp , nytt førerkort eller toppkarakter på eksamen? Eller er himmelen noe som ikke er, som fravær av sorg og lidelse? Begynner himmelen ved enden av vårt eget personlige helvete? Eller er himmelen alt dette? Om himmelen kommer etter helvete, om himmelen kommer etter alt dette, hva kommer da etter himmelen? Mer himmel, eller ingenting, bare vakuum?

Meg selv 1986Jeg fant Nirvana i en liten tube med tiptop da jeg var fjorten år. Jeg ble introdusert for lappesakenes mørke hemmelighet bak Esso like ved den lille stadioen der jeg i mange år hadde hoppet både høyt og langt, og løpt uendelig mange runder på rød, murstens-farget grus. Vi hadde vært gjennom mang en holdningsskapende periode på skolen der vi lærte om farene med å drikke, å røyke, å begynne med heroin. Vi hadde pløyet oss gjennom bøker som Hard asfalt og Å være ung er for jævlig, men aldri hadde vel noen snakket alvorlig med oss om å sniffe lim. Jeg var livredd for heroin. Jeg var livredd for å bli junkie. Jeg var livredd for å bli alkis. Jeg var livredd for å ende opp som Ida Halvorsen, eller Christiane F.. Jeg ville aldri røre heroin. Jeg hadde ennå til gode å drikke meg full, men jeg lot meg overbevise med at det var jo “bare” lim. Noe man kjøpte i sportsbutikken uten krav om legitimasjon. Uten advarsel fra lærere, eller foreldre. Anbefalt på det varmeste av en litt skakkjørt bestevenninne. I den lille tuben fant vi det vi søkte. Noen fant spenning. Jeg fant Nirvana.

Jeg reiste dit til musikken fra rotorbladene på et helikopter jeg ikke kunne se. Jeg fikk en pose med noen dråper lim stukket i hånda, satte den mot munnen og pustet inn og ut noen ganger. Så kom helikopteret og tok meg med til verdens fredeligste sted.

Det var den skjønneste av alle skjønne lysninger i den mildeste av alle milde skoger i den deiligste av alle deilige sommerdager. Solen skinte gjennom bjerkeløv og fikk himmelen til å glitre og ospa til å skjelve med de nygrønne bladene sine. Bjerkeleggene var unge og vakre, hvite og svarte. Bakken var dekket av mykt, varmt gress, uklippet og bustete, lysegrønt og lett. Innimellom trærne et sted sildret en liten bekk, og småfugler skjente på hverandre med hver sin betagende reprimande. En liten katt blunket kjærlig mot meg, og jeg la meg ned og lot meg fylle av fullkommen fred.

Så var det over like fort som det hadde begynt, og jeg var tilbake i skyggene bak Esso’n. Sjel og sinn skreik etter mer, og hjertet fyltes av lengsel etter det jeg aldri mer skulle få se. Det jeg aldri mer skulle føle. Og gudene veit at jeg prøvde. Jeg lette på de underligste steder. På planet av en gammel, forlatt lastebil, i en lekestue hos en nabo som var på ferie, hjemme i min egen seng, bak skolen, i noens campingvogn, i en annens garasje. Det siste stedet jeg lette var i tårnet på et stort klatreapparat på en lekeplass i en småby i sydlige Tyskland. Der fant jeg noe helt annet. En stor ravn med skinnende, svarte fjær og eldgamle øyne kom flygende og satte seg på min venstre skulder. Da slutta jeg å lete.

Et år etter var jeg ferdig med ungdomsskolen. Jeg feiret et sted mellom kjempedrita og koma.

Dag 54, 7. september 2017

Dag 54, 7. september 2017

Dette er dagen for anger og skam. Anger, ikke bare fordi jeg ikke har greid å holde meg edru så fryktelig mange dager av gangen, kanskje ikke mer enn tre på det meste etter den første uka, men mest fordi jeg har drukket opp de pengene jeg skulle betalt det tidligere nevnte språk-kurset med. Nå må jeg ta av reisekassa mi. Den ganske så slunkne reisekassa. Skam fordi jeg gjorde noe så forpliktende som å begynne å blogge om mitt ambisiøse, selvforherligende løfte om å ta 365 hvite dager, for deretter å bryte løftet før det har gått to uker. Snakker om å overgi seg til trollene i cyberspace. Fra sosial angst til sosial pornografi og tilbake igjen på et brett av assorterte shotter.

Joda, det var en nydelig bursdag. Vakkert vær, en dullion hilsener på facebook og sms og sånn og en herlig, liten piknik ved Åmotdammen der jeg åt nok mat til å mette samtlige arbeidere ved en gjennomsnittlig stor tekstilfabrikk i Kambodsja.  Dessverre ble jeg ikke bare forspist. Jeg greide å matforgifte meg selv i den grad at jeg tilbragte resten av dagen på badet der jeg lot meg imponere over kroppens evne til å tømme seg selv via to utganger på en gang. Samtidig takket jeg for størrelsen på rommet som tillot meg å sitte støtt på porselens-trona med hodet i en ikke altfor ubehagelig vinkel i håndvasken, før jeg sank om på det iskalde gulvet med dørterskelen som hodepute etter å ha trimmet magemusklene såpass at jeg fortsatt kjenner det en uke etter. Det var mest sannsynlig den eneste grunnen til at jeg ikke drakk mer enn én øl den dagen.

Gummihøne

I det minste fikk jeg en gummihøne til bursdagen min. Det var ikke før jeg sto der med den i hånda midt på natta, etter at jeg hadde summet meg noe av svimmelhet og kvalme-rier, og hørte lyden fra den mildt sagt veldig stygge greia, at jeg forsto at en slik en, akkurat en slik en har jeg ønska meg i årevis. Sikkert like lenge som jeg har lest tegneserier. Det vil si like lenge som jeg har kunnet lese; en og førti år, fem år kortere enn tiden jeg har elsket katter.

Så da vet vi det; pusen kom før høna.

Fortsettelse følger…

Dag 45, 29. august 2017

Dag 45, 29. august 2017

Det er nok mange som mener at bunnen er nådd når man sovner på sin egen dørmatte fordi man ikke finner nøklene som glapp ut av hendene kvelden før og ble liggende på gulvet en halv meter fra der hodet traff dørmatta, men nei. Med mindre noe slikt inntreffer flere ganger i uka, er dette bare et tegn på at man har vært i et litt for artig selskap med litt i overkant livlige venner. Bare moro med andre ord. Nei, det var ikke på dørmatta jeg traff bunnen. Jeg traff bunnen mange år før jeg traff dørmatta.

Det er forbausende hvor lett man treffer bunnen når man føler seg ensom og forlatt. Spesielt hvis man bedøver følelsene sine og ikke minst dømmekraften i substanser man får kjøpt både på butikken, på apoteket og på den litt mer lugubre delen av det åpne markedet.

Meg selv 2010

Ta en titt på dette bildet! Her er det flere år siden hjerte, sjel og sinn raknet fullstendig i sømmene og ble spredd for alle vinder med orkan i kastene. Det er også noen år siden jeg famlet rundt i et beksvart mørke på leting etter noe, hva som helst som kunne gi meg et hint om hvem jeg er. Totalt tap av selvbilde. Jeg begynte så smått å finne meg sjæl i en artikkel om Judas , av alle ting, i National Geographic under et aldri så lite opphold på intensiven på Ahus etter at den ene lungen min hadde kollapset. Jeg rakk å ta noen eksamener før jeg traff bunnen. Jeg traff bunnen oppe i Nord-Trøndelag et sted, uten å si noe mer om det. Det var da jeg endelig kom til det punktet at jeg spurte meg selv om hva i helvete det var jeg holdt på med. Bildet er en konsekvens av at jeg traff bunnen. Eller rettere sagt; bunnen traff meg. Skikkelig hardt. Midt i ansiktet. Det var da jeg ville reise (meg) fra bunnen at bunnen traff meg midt i planeten. Jeg vurderte å brenne ned huset med bunnen i, men lot det være siden jeg ikke ville kaste bort et sekund mer av livet mitt på bunnen, spesielt ikke i et fengsel. Det finnes som kjent ikke kattunger på Bredvet. Etter at jeg publiserte bildet på sosiale medier, har bunnen holdt seg på en passende avstand av minimum 170 kilometer, så jeg trengte ikke å bekymre meg for det.

Om jeg velger å helle bensin over en mann og tenne på, har det egentlig ikke så mye å gjøre med hva han har gjort, eller ikke gjort. Det er helt avhengig av min grad av selvkontroll. Min evne til å kontrollere følelser og impulser. Min evne til å analysere konsekvensene. Jeg traff bunnen fordi jeg valgte å lukke øynene for min egen dømmekraft. Å ikke tro på hva mine egne instinkter fortalte meg, var faktisk et bevisst valg jeg hadde tatt. Bevisst i den forstand at jeg hele livet hadde blitt manipulert til å slutte helt å tro på meg selv av mennesker som sto meg nær. Jeg tok en del brutalt usentimentale valg den sommeren. Brant mange broer. Så begynte jeg på arbeidet med å ta tilbake kontrollen over mitt eget liv.

Stressmestring. Mestringsstrategier. Mindfullness. Jeg begynner nesten å hyperventilere bare ved lyden av ordene. Hvis jeg smatter litt forsiktig på dem med tunga, kjenner jeg musklene stramme seg hele veien fra rumpa og opp til øra. Hvis jeg skal lære meg de greiene der må jeg kjenne på følelsene mine nemlig. Jeg må sitte hos min modige psykolog og grave frem hver eneste lille bedritne følelse jeg har begravd med liket av min fortapte sjel. Sorg og sinne. Hat og frykt. Tvil og skam og hevngjerrighet. Sjalusi og ensomhet. Alt en stakkar har fornekta siden barnehagestadiet skal tas frem, og så skal man sitte der å kjenne på dem, en etter en. Og gjøre øvelser for å mestre dem. Psykologen min har brukt to år på å få meg til å sitte stille lenge nok til å fullføre en slik øvelse. Veldig så tålmodig den dama altså, men vi greide det til slutt. Ikke fordi hun ikke har gitt opp. Dette er tross alt jobben hennes, men fordi jeg ikke har gitt opp. Fordi jeg har bestemt meg for at nå får det være slutt på å undertrykke seg selv. For jeg er følelser og livet mitt formes av dem.

I morgen har jeg bursdag. Jeg tar en øl uten skam og gir litt faen.

Uncategorized

Dag 40, 24. august 2017

Jeg trenger forandring! Da jeg våkna på min egen dørmatte i går morres med nøklene jeg ikke kunne finne kvelden før liggende en halv meter fra hodet mitt, og dagens nylig leverte utgave av Klassekampen ved mine føtter, tenkte jeg at det er på tide med en forandring. En forandring av den drastiske sorten.

Jeg går til psykolog. Jeg både elsker og hater henne. Den forrige terapeuten jeg gikk til skjønte ingenting. Eller kanskje han gjorde. Han var så redd meg at han avlyste de fleste avtalene våre. Jeg gikk ihvertfall ut fra at det var fordi jeg skremte ham, men så viste det seg at han slett ikke var psykolog. Han var spesial-sykepleier. Han visste ikke hva han holdt på med. Ikke i mitt tilfelle. Det var nok mest derfor han avlyste avtalene våre. Hun jeg går til nå vet hva hun gjør. Hun er ikke skyggeredd i det hele tatt. Det er derfor jeg elsker henne. Hun ber meg hele tida kjenne på følelsene mine. Jeg liker ikke å kjenne på følelsene mine. Det er derfor jeg hater henne. Hun spør meg hva jeg tenker på, og så ber hun meg kjenne på følelsene mine. Jeg tenker på å sage hodet av noen med håndsag, klippe av samtlige fingre etter å ha knekt alle ledd, eller å flå noen levende og dynke dem i salmiakk, knuse et hode med et balltre, eller bare slå knute på noen. Bokstavelig talt! Men det kan jeg ikke gjøre, for da kommer jeg i fengsel, og i fengsel kan jeg ikke ha katt, og uten katt blir jeg så ulykkelig. Undertrykt sinne, heter det visst pent sagt.

Truls

Jeg føler for å være et sted mellom kjempedrita og koma, men det har jeg ikke tid til, for det forventes ting av meg. Jeg har avtaler. Folk skal møtes. Jeg må smile, klemme, få alle til å le, selv om jeg helst vil legge meg på sofaen med katta mi sovende oppå ansiktet mitt, så jeg kan drukne i den vibrerende, pelskledde kroppen, og aldri reise meg igjen. Jeg føler for å være en dommedagsprofet. Som fyrer av truende profetier og skriver guddommelige manifest ingen skjønner noe av, men jeg har gjort det før. Det var innmari slitsomt å ha det sånn, og jeg mista alle vennene mine fordi alle trodde jeg var gal, men jeg var ikke det. Jeg var feilmedisinert, og jeg trengte ikke medisiner en gang. Jeg trengte sex! Høylytt, svett, fysisk kjærlighet og en klapp på skuldra nå og da av noen som sa; “Slapp av, Hulder! Det går bra! Du overlever detta!” Men det var ingen der. Det var ingen igjen. Alle kamerata mine satt inne. For vold. Og for drap. Og for dop. Alle som forsto meg var låst inne på steder utenfor min rekkevidde. Det var jævlig deprimerende. Da fikk jeg virkelig kjenne på følelsene mine. Helt alene! Kanskje jeg skulle skrevet en bok om det? Om å kjenne litt på følelsene sine. Eller kanskje jeg bare skulle la meg lobotomere og bli ferdig med det.

Jeg ønsker meg en hest, men mest av alt ønsker jeg forandring. Jeg har bestemt meg for å ta 365 hvite dager. Dager jeg skal bruke på å kjenne litt på følelsene mine og gjøre nye ting. Det gikk greit til å begynne med, men så sklei det helt ut igjen. Jeg hadde vel heller ikke trodd at jeg skulle ta et helt år på strak arm. Det tar tid å forandre på ting. Det krever sitt å forandre livsstil. Og det krever sitt å lære seg å kjenne på følelsene sine uten å dynke dem i stemnings-regulerende midler uansett om man kjøper de på butikken, på apoteket, eller finner dem på den litt mer lugubre delen av det åpne markedet, men nå må jeg ta meg sammen, for jeg har meldt meg på et kurs i japansk. Jeg har ingen plan med det. Jeg gjorde det på impuls. Det bare kom opp som en reklame på facebook, og vips! så hadde jeg meldt meg på. Jeg tviler på at jeg kommer til å angre, men jeg må skjerpe egget, som det heter, eller ihvertfall sansene. Når man sovner på sin egen dørmatte fordi man ikke kan finne et nøkleknippe som ligger rett foran føttene sine, tar det et par dager før sansene kan kalles noe i nærheten av skjerpet. Det er to dager siden jeg omfavnet dørmatta. Fra og med i dag vil jeg omfavne forandringen.