Dag 171, 31. desember 2017

Dag 171, 31. desember 2017

En Hulder er et menneske som har gått over i en annen verden, som er skjult for mennesker, men som kan åpenbare seg, (les; apokalypse).

“Stol på drømmene dine!” sa han til meg, og i drømmene mine lette jeg, for å finne den kvinnen som var tapt for meg. Under alt det mørke, helt innerst inne, åpenbarte det seg en liten, fin gudinne:

Hulder

Jeg var med min far høyt oppunder himmel-hvelvingen ved verdens ende på det høyeste av fjell med en kam skarp som en kniv. Det var vinterstid, luften var kald, men klar som krystall, snøen var pudderlett og ny. Vi ferdedes med ski og staver som seg hør og bør i vikinge-land, og bakken under oss var lik et hav av små, glitrende diamanter. Brått løsnet en av bindingene mine, og jeg mistet den høyre av skiene. Den skled nedover mellom taggete klipper og forsvant ut av syne inn i det ukjente bak et tykt tåketeppe på den ene siden av kammen. Da jeg spente av meg den andre skien for å hente den første skled den også et stykke ned. Jeg ropte etter min far som gikk et stykke foran meg. «Glem dem!» svarte han. «Det er farlig der nede» før han svisjet nedover fjellet på motsatt side av de forsvunne skiene. «Hva er det der nede?» spurte jeg, men han svarte ikke. Jeg fulgte ryggen hans med blikket et stykke, og så kunne jeg ikke lenger se ham. Det hadde begynt å blåse og vinden dekket raskt skisporene hans med den fjærlette nysnøen. Det ble umulig å følge etter ham uten ski, og å finne veien alene uten dem ville ta for lang tid. Jeg begynte forsiktig å klatre ned de bratte klippene mot den ukjente og mørke avgrunnen til tross for advarslene om farene der nede. Plutselig satt jeg fast på en fjellhylle uten å kunne se en vei opp, ei heller en trygg vei ned. Da jeg snudde meg og så over skulderen og ned i dypet var det for mørkt til å se hvor langt det var å falle. Jeg lukket øynene, trakk pusten dypt inn og lot det stå til. Da jeg kastet meg rundt med hodet først inn i det ukjente, fikk jeg vinger og falkeham. Jeg stupte ned en tusen meter høy klippe, men like før jeg nådde avgrunnen slo jeg med vingene og svingte ut fra fjellveggen i et svev over bakken. Det var ikke dag, og det var ikke natt. Det var ikke mørkt, og det var ikke lyst. Grunnen var tørr og steinete og endeløs og himmelen var ikke å se. En isbjørn luntet rundt der nede i ødemarken. Jeg sirklet rundt ham et par ganger mens han været opp i luften mot meg. «Hei, lille venn!» hilste han som er kjent under mange navn. Morgenstjernen er et av dem. «Hei!» blunket jeg tilbake før jeg fløy videre.

Det begynte å lysne, og på bakken under meg begynte små grønne spirer å trenge seg gjennom den tørre, harde overflaten. Det som var en livløs steinørken gikk fra grå og død til lys grønn og grønnere mens himmelen kom til syne. En brennende soloppgang åpenbarte seg foran meg. Over den var himmelen mørk fiolett og jeg kunne skimte stjernene. Den kommende solen farget horisonten i alle farger fra de dypeste, kalde, mørke nattehimler over purpur, rosa og orangerødt, til de heteste gule og hvite flammer idet stjernene forsvant. Sola kom til syne og varmet blikket. Bakken under meg var blitt til et bølgende grønt og sølvfarget hav av langt og frodig gress. Og så var det dag. Jeg så at det var godt og svingte av langs en vei i de grønne bølgene, og der viste en gammel skog av eldgamle nøttetrær seg for meg. Eik, hassel og valnøtt med tunge, tykke, knudrete stammer, svære grener i alle høyder og tette løvkroner som stengte himmelen ute, men ikke sola. Solstrålene trengte gjennom løvet, farget det lysegrønt og varmet luften og den bare jorden mellom trærne. Veien jeg fløy langs var som selve skogen; gammel, krokete og endeløs. Men jeg så at det var godt, og jeg svingte av inn mellom trærne i en svimlende fart. Jorda under meg gikk fra bar og brun til vårgrønn og blomstrende. Jeg kom til en liten, klukkende bekk og fulgte den. Den ble større, lik en liten elv med strømmende vann som spilte en melodi som akkompagnement til fuglesang. Det luktet deilig sommervarmt og friskt og grønt, og det var godt, og det var skjønt.

Brått åpnet skogen seg. Bakken under meg forsvant, elven fosset ut i luften i et tusen meter høyt stup og paradiset åpenbarte seg. Jeg svevet høyt oppunder himmelen med utsikt over den vakreste av alle verdener. Lyden av mange fugler og dyr fylte luften sammen med duften av utallige blomster i fantastiske farger. Overalt rundt meg så langt jeg kunne se var det så grønt og frodig og friskt og jomfruelig slik bare en nyfødt verden kan være. Jeg fylte nesen med den herligste aroma og lungene med den friskeste luft og bevitnet en solnedgang i kobber, gull og sølv. Jeg så at det var godt og svevet på vingene mine. Over solnedgangen blinket en ensom stjerne langt vekk på et sted tusen år bortenfor tid og rom i den verden alle myter kommer fra, og jeg lukket øynene mine og hvilte.

Da jeg åpnet dem igjen befant jeg meg i et vinterland. Det var ikke dag, og det var ikke natt. Det var ikke mørkt, og det var ikke lyst. Det var kaldt og vått og snø og is, og himmelen var dekket av en tykk dis. Her var ingenting grønt og frodig og friskt og jomfruelig. Her var ingen fuglesang, ingen elv eller foss eller vakker solnedgang. Her var kun grå gater og grå gårder, og i utkanten av alt det grå et lite hus med noen katter hvor jeg bodde mens jeg ventet på en grunn til å dra derfra. Luften var skarp og kald og knitrende, og menneskene der var hverken lykkelige eller triste. I det fjerne kunne jeg føle at noe ondt var på vei. Det var på tide å fly videre og jeg kledde meg i ørnevingene mine. Da jeg fløy gjennom gatene var de tomme og stille og vinduene var mørke, men i et hus jeg passerte var det lys, og noen slo seg med på reisen. Bak meg på min venstre side merket jeg nærværet av den andre ene. Så fløy vi ut av det grå, inn i det store intet, til glemselens tusen års mørke, ut i ødemarken og opp mot himmelen igjen. Det lysnet av dag og vi fløy høyt over de høyeste av alle snøkledde fjell, ned i de dypeste daler kledd i bølgende sølvgrønt gress, over fjell dekket av mosekledde steiner, over stille hav og stormfulle ørkener, over blomsterenger, over syv store sjøer og over syv skogkledde åser før vi stupte ned mot tretoppene over syv endeløse skoger. Mellom trærne åpnet skogen seg i en tre-gate som vi fulgte. Først var den hvit, så brun som leire. Den svingte noen ganger før den ble grønnere. Vi fløy i en fantastisk fart langt om lenge og lenger enn langt. Så tok skogen slutt og vi var endelig fremme. Foran oss på en bakketopp midt i det øde kunne vi skue det gamle, det glemte, det skjulte.

Den første av de underjordiske som åpenbarte seg for meg var en faun. Han hadde store bukkehorn, krøllete lugg, bein som bakparten på en geit med klover og stri geitebust, en liten geitestjert og overkropp som en ung mann med stolte skuldre, sterke armer og bart bryst. Han så på meg med glimt i øyet og et frekt smil mens det svære lemmet hans reiste seg. «Frekkas!» tenkte jeg og snudde meg. Da fikk jeg se meg selv sittende på et leie med ryggen vendt mot buken av en stor, sovende tiger. I fanget holdt jeg en tigerunge som jeg klappet på magen og kjælte med. Den smilte med hele kroppen slik bare en kattunge kan gjøre, og jeg, jeg smilte fra øre til øre. Vi var riktig så fornøyde både hulder og tigerunge.

Så sto jeg foran tusenårsriket, en forunderlig fager verden. Med mange hus og mange rom, loft og kjellere, skuffer og skap og både høye og lave tak. Eldre enn tiden, stille og øde, loslitt og støvete med spindelvev i hjørnene. Han jeg ikke kunne se sa til meg; «Dette er din verden! Dette er ditt hjem! Dette er ditt hjerte! Dette er din sjel!» Han pekte mot en dør, gammel og grå, lukket og låst med kjetting, bolter og slå. «Overalt kan du gjøre som du vil, lille venn, men den døra må forbli godt låst og lukket igjen!»

Så ble det kveld og så ble det natt, og med mørket ble mirakelet åpenbart. Denne underlige verden ble levende og mer enn bare levende. Den ble fortryllende og mer enn fortryllende. Den ble trolsk som en blodrød måne, magisk som en runebomme, og alt som er skummelt, alt mennesket er redd, alle mørkets skapninger kom frem. Det lyset som var kom fra åpne flammer og lyste opp de skjultes bryllupskammer. Et rush av rotter raste avgårde som et fossestryk mot elven Styx, og tusener av flaggermus flagret fra sine huler og tak ut i en eventyrlig fullmånenatt. Det myldret av nattsvermere og edderkopper, alt av småkryp og slanger og store og små underjordiske skapninger. Ut av mørket i skyggene bak meg, med glitrende øyne, smilte en avskyelig snømann et forsiktig «Hei!», men noe navn ville han ikke si til meg.

Jeg kikket rundt meg. Små ildtunger fra tusen kandelabre og flakkende flammer fra åpne ildsteder lyste opp rommene og fødte skygger som bølget over gulvene, danset over vegger og tak og ble til levende vesener som lo og pratet, sang og danset, åt og drakk. På en benk ved en vegg med et krus i handa satt Erik og smilte. Rundt ham svinset alle jentene. Han så på meg og blunket med et glimt i øynene som om han ville si; «Du hadde rett, lille venn! Det er dette som er den sanne himmelen!»

Natta døde, dagen grydde, flammene sluknet, skyggene forsvant og magien falmet med morgenduggen og de siste rødmende glørne. Med dagen kom mennesker som turister eller studenter på jakt etter det skjulte, det ukjente, det glemte. De kikket og de lurte. De vandret rundt i rommene. De åpnet dører, skuffer og skap, men de fant ingenting i den verden som for dem var loslitt, grå og støvete med spindelvev i hjørnene, tilsynelatende øde og forlatt. Under alt det grå, bak spindelvevet og støvet, i det skjulte, i det ukjente, i det glemte, smilte vi til hverandre, vi som kalte dette hjemme mens vi tenkte; «De skulle bare visst hvem som holdt et øye og passet på, skjult i alt det dunkle og grå!»

Dagen rant vekk, natten kom tilbake, og jeg fortsatte å utforske det skjulte, det glemte, det mørke og forhatte. Jeg danset gjennom rommene, mellom etasjene, lo og pratet, hilste på alle, uredd det ukjente, det skjulte, det glemte til jeg kom bort fra de andre og tuslet rundt alene. Jeg hadde gått meg bort i labyrinten av ganger og rom. Rundt meg var det stille, grått og tomt. Jeg kikket rundt meg, men aldri bak meg. Jeg kikket til høyre, jeg kikket til venstre, men linjer og former var hvisket ut, så det grå ble diffust og uten grense. Jeg fant en dør. Den var gammel og grå, men uten bolter, lås og slå. Jeg åpnet den på gløtt, men det var bekmørkt i rommet der inne, så jeg åpnet døren helt og gikk inn i det glemte som mørket skjulte. Døren lukket seg bak meg og forsvant, og den som levde i mørket med sine syv demoner til hoder som angrep meg fra hver sin kant, med spisse nebb, skarpslipte tenner, kniver til klør, læraktige vinger, piskende hale, sjelløse øyne, syre som pust og ild som stemme. Stemmene deres brant i hjertet og frøs i blodet mens pusten sved i magen og lungene. Jeg prøvde å skrike, jeg prøvde å kjempe, men dragens demoner holdt meg tilbake og tvang meg i kne. De rev meg i håret og klorte meg i huden med tusen tenner, nebb og klør. Sorg, sinne, hat, frykt, tvil, sjalusi og hevngjerrighet var navnene dragens hoder lød. Jeg viftet vilt med armene rundt hodet for ikke å bli fanget inn av det læraktige skinnet i de flakkende vingene. Vi virvlet i sirkler, i bølger, i svinger mens hjertet mitt hamret. Jeg ble utslitt og svimmel og gispet etter været da pusten nesten stanset. Rett som jeg falt og alt i meg svant hen så jeg lyset fra en dør som åpnet seg på klem. Jeg rev meg løs fra tenner og klør, vinger og armer, ut av demonenes tilintetgjørende favner. Jeg kastet meg ut døren, ut i det fri, trakk duften av frihet dypt inn med nesen og fylte lungene og blodet med ny oksygen.

Jeg lo mens jeg ristet de siste redslene ut av håret, feide de av huden, blåste de ut av hjertet og ut av lungene. Døren bak meg lukket seg med et lydløst smell mens bolter, lås og slå atter stengte dragen inne i sitt eldgamle fengsel. I utkanten av plassen skimtet jeg en brunbjørn med sin unge som satt med ryggen til og snuste opp i været, ut i det fjerne mot verden utenfor denne. Bakken under føttene mine var tørr og steinete, uten farge, uten ende og himmelen var ikke å se. Det var ikke dag og det var ikke natt. Det var ikke mørkt og det var ikke lyst. Jeg løp over tunet mot et stabbur i tømmer og rev døra opp. Der fant jeg en sovende kjempe liggende utstrakt på gulvet, for ingen seng var stor nok til å romme slik en størrelse, kan skjønne. «Hei, du må våkne!» lo jeg mot ham, og han satte seg opp. Kjempens kropp var kledd i kobberbrune fjær med hvite fjær som dekket leggene og føttene og som la seg som en hjelm over hodet. Han reiste seg opp i sin fulle høyde. Han var størst av alle, svær som et troll, taus som en rise og hadde bjørneføtter og bein som furulegger. Og kjempens navn var Rosenknopp av alveild den falne Morgenstjerne.

Jeg våknet med et rykk og satte meg opp i senga med en liten, begeistret latter. Utenfor smilte en ny vårdag, solen skinte gjennom vinduet og varmet blikket og sinnet. «Så fantastisk!» jublet jeg inni meg. For en herlig reise, for et liv, for en skjebne! Det er dette jeg har i vente, som er ment for meg. Så isnet det til i mellomgulvet, angsten grep meg om brystet, hogg i hjertet, kvelte lungene, for hva om det ikke var en drøm, men nok et mareritt? Sorg, sinne, hat, frykt, tvil, sjalusi og hevngjerrighet rev meg i håret, klorte meg i huden, brant i hjertet, sved i magen, frøs i blodet, malte i sjelen og kvernet i tankene til alt som var meg, alt som var sterkt, alt som var godt, alt som var stort ble knust til støv og hvisket bort.

Hehehe… Og det var det.

GODT NYTT ÅR, VENNER OG FRENDER! CARPE NOCTEM!

Dag 159, 19. desember 2017

Dag 159, 19. desember 2017

Så var tiden kommet for A Sideshow before Christmas på Blitz igjen, men jeg kunne ikke ringe Luca og spørre om hun ville være med, for hun er død. Det var så mange ting vi skulle gjøre, steder vi skulle dra, øl vi skulle drikke, samtaler vi skulle ha, og så døde hun bare. Som dugg for sola, eller lyn fra klar himmel, forsvant hun ut av livene våre. Dumme Luca! Hun kunne vel ha venta litt med det der. Femti år eller noe. Nå er hjertet mitt Tsjernobyl, der radioaktivt avfall sprer seg utenfor de tykke gitrene det kaller sitt fengsel. Becquereller drypper på alle jeg elsker. Fy faen, som jeg hater jula!

Sideshow before x-maz

Jeg lukker meg inne i hulen min og leker at jeg er på ferie et sted ingen vet hvor er. Et sted der ingen kan se meg. Der jeg ikke kan se dem. Logger meg av facebook og knuser mobilen. Spiser sjokoladeis til frokost og velger en heller enkel rett til middag, bestående av potetgull og coca cola. Klapper og klapper og klapper katta. Står opp midt på natta, steiker bacon og lager pasta carbonara. Finner frem maskinen og skinner meg igjen slik hun skulle gjøre hvis hun hadde fått leve. Vurderer å bleike håret helt hvitt. Hun snakka om å gjøre det en gang i løpet av de siste timene før hun forsvant, inn i mørket, på vei mot lyset og tok med seg en del av livet mitt og ble borte. Alt for hennes ære, vår livets avhopper. Vår regnbuesjel! Jeg savner henne, den lille svikeren!

Meg selv 2017

Mitt aller tristeste minne kommer snikende slik det pleier å gjøre på denne tida av året. Det første harde slaget i ansiktet fra pappa mellom gavene en juleaften for førti år sida. Og se; et nytt problembarn var født. Familiens sorte får fikk tildelt sin mørke kappe; sin evige julegave. Prygelknabe og dørmatte. Fy faen, som jeg hater jula!

Ingen annen dag i året vekker så sterke følelser som denne ene. Ingen annen måned er vel så gjennomsyra av snørr og tårer, selvmedlidenhet og medfølelse som desember. Sorg og sinne. Hat og frykt. Ensomhet, sjalusi og hevngjerrighet river i sjela. Forgifter tankene. Alle de irriterende glade og positive menneskene i lykkelandet Norge. Føkk hele greia! Jeg kan like gjerne hate alle. Men jeg gjør ikke det. Jeg er bare veldig, veldig lei meg. Jeg sørger over alt jeg har tapt. Barndom. Søskenkjærlighet. En varm og inkluderende familie. Det er dette jeg tenker på når jula nærmer seg. Og Luca. Jeg gråter når jeg tenker på lille Smurfeline. Som en lillesøster og klok kone i en og samme person. Jeg lurer på om hun egentlig likte at jeg kalte henne det? Lille Smurfeline. Hva var det en onkel hadde sagt om henne? “When Luca enters a room, the colours on the walls are changing.”

Jeg drømmer om mitt nye Jerusalem, der alle tårer er tørket bort fra mine øyne, og døden ikke skal være mer. Heller ikke sorg eller skrik eller smerte. Der det som før var, er borte. Tenk om jeg bare kunne knipset med fingrene og si; “Se, jeg gjør alle ting nye!”, og PING! så var alt bare bra liksom. Men livet er ikke sånn. Det er ikke sånn det funker. Livet er ikke rettferdig! Livet bare er. Et hav av kontraster der ingenting kan eksistere uten sin motsetning. Det finnes ingen lykke uten sorg! Det finnes ingen smil uten tårer! Det finnes ingen latter uten gråt! Lev og la leve. Spis og bli spist.

Jeg orka ikke å dra på Blitz. Ikke i år. Kanskje neste år. Jeg tenkte at det kanskje kunne få meg til å føle meg litt bedre, men så innså jeg at jeg bare ville ha sitti der og grini. Hulka høyt og flaut blant masse mennesker jeg sikkert ikke kjenner. Tårene mine eier jo ikke skam. Jeg tenker på hva jeg kan gjøre for å føle meg bedre. Mindfullness og mestringsstrategier. Gå en tur med Lykkeliten, lånehunden min. Ta en tur til Ullersmo og besøke han som sitter der. Igjen. Ta med meg tonnet av bagasje til en som er minst like tung. Få en kjempestor klem. Bli løfta opp som ei lita jente, lett som ei fjær, som om det ikke er noe bagasje der. Jeg vet ikke… Kanskje jeg bare skal la meg lobotomere og bli ferdig med det.

Når bare jula er over vil alt bli bra igjen! Kan du gjøre meg en tjeneste i mellomtida? Send en sms med ordet GLEDE til 2490 og gi to julemiddager til gatas løse fugler hos Kirkens bymisjon. Takk!

Dag 145, 5. desember 2017

Dag 145, 5. desember 2017

Hva er en god gjerning? Er en god gjerning utelukkende en uselvisk handling? Er en god gjerning noe man gjør bevisst? Eller er en god gjerning noe man gjør uten å være det bevisst at det er en god gjerning? Hvis man gjør noe godt for andre i den hensikt å oppnå noe for sin egen del; er det fortsatt en god gjerning? Hvis man hjelper noen i en sårbar situasjon og skryter av det; er det en god gjerning, eller er det fornedrelse av noen i en sårbar situasjon i den hensikt å opphøye sin egen posisjon? Hvis man gjør det man tror er en god gjerning og ikke oppnår ønsket resultat, som takknemlighet, ydmykhet, smil eller evig vennskap. Er det da fortsatt en god gjerning, eller bortkasta tid? Hvis du gir fem kroner til en uteligger og han ber deg dra til helvete, er det fortsatt en god gjerning om du klager din nød på sosiale medier om den manglende responsen slik du mener den burde være, slik du mener du fortjener. Du ga ham jo tross alt fem kroner av dine surt opptjente penger. Hva hadde du skrevet på sosiale medier hvis han ikke hadde bedt deg dra til helvete?

received_10155001317660969-1.jpg

Tja… Hva skal man si? Skal vi berømme deg for din ydmykhet i det du “vender det annet kinn til” og går videre? Hva forventet du egentlig? Hva vet du om ham? Kanskje han akkurat har mista kona si. Kanskje han akkurat har mista jobben. Kanskje han har en narkoman sønn som akkurat har fått en lang dom. Igjen. Kanskje han har en datter som lever med en voldelig mann. Kanskje han akkurat har fått beskjed om at han snart skal dø av en sykdom du ikke en gang vet eksisterer. Kanskje han akkurat har gamblet vekk skolepengene barna hans arvet etter hans mor, på en av mafiaens spillebuler i Møllergata. Kanskje han fikk en diger kukk tredd ned i halsen da han var 11 år og ingen noensinne har forstått hvor mye han lider under det overgrepet. Kanskje du rett og slett ikke forstår hvor mye andre mennesker lider selv i vårt rike land. At det å bo i et rikt land, et berømmet demokrati, ikke betyr at man er så fordømt lykkelig, eller så jævlig takknemlig for en banan når fasaden forteller oss alle, at det er typisk norsk å være lykkelig, å ha det godt, å være rik.

At du lever i et land der du er så priviligert at du kan påberope deg målet å bli landets første kvinnelige imam, betyr ikke at absolutt alle andre er like priviligerte i det samme landet. Og at du studerer teologi med den ambisjonen å bli prest, eller en annen form for religiøst overhode i fremtiden, gjør deg ikke til et godt, moralsk menneske. Det er ikke en gang utelukkende dine handlinger som gjør deg til et godt menneske. Det er dine intensjoner som avgjør om dine handlinger er gode, eller ikke.

Se inn i deg selv, kjenn på følelsene dine, se for deg dine innerste tanker i et speil neste gang du legger en tier i koppen til en tigger, så vet du om du er et godt menneske, eller en drittsekk som kjøper seg fri.

Salam alaikum, Maryam!

Dag 137, 29. november 2017

Dag 137, 29. november 2017

“Maria Magdalena Hulder er navnet jeg identifiserer meg med i min religion og min norske kulturarv”. Det var det jeg skrev som forklaring på hvorfor jeg ville skifte navn i søknaden jeg sendte til fylkesmannen i Akershus i oktober 1999. I mine ører lød det som noe man ikke kunne si nei til i og med at et avslag kunne oppfattes som en krenkelse mot min rett til religionsfrihet. Å bevare sin kultur er jo også innmari viktig for innmari mange, og da ingen andre het Hulder måtte det vel anses som et realt initiativ for bevaring av vår elskede kulturarv hvis noen faktisk ville ta den tvilsomme æren å hete Hulder. At navnet kler meg bedre enn de fleste trodde jeg neppe ville bli godtatt som en plausibel forklaring på å gi meg eierskap over det. Selvom jeg har en fryktinngytende hale.

Kulturarv

Selve navneskiftet var en impulshandling. Noen av de viktigste valgene jeg har tatt er nettopp det. Impulshandlinger. Ektefølte avgjørelser tatt med hjertet helt uten tanke for hva andre måtte mene, eller tenke. Livet er jo opplevelser, ikke sant?! Alt annet er bare tiden som går. Jeg gir gass og samtidig litt faen!

Jeg hadde en herlig bestefar. Han reiste mye og fortalte historier fra fjern og nær om mennesker han hadde møtt og steder han hadde vært. Da jeg var bare jentungen fortalte han en historie som jeg lyttet til med et halvt øre. Jeg trodde han snakket til mine foreldre, men senere i livet forsto jeg at det var meg han snakket til. Han sa at en engel hadde kommet på besøk og fortalt ham hva som skulle skje. Det handlet om en helt spesiell jente. For meg var engler noe som fantes på glansbilder og i juleevangeliet, og jeg tvilte på at noe sånt i fullt alvor hadde manifestert seg hjemme hos bestefar. Dessuten var jeg nok opptatt med National Geographic som han abonnerte på. Senere ved middagsbordet spurte han meg hva jeg skulle bli når jeg ble voksen. «Hun skal bli lege!», svarte min mor innbitt mens jeg krympet meg under det harde blikket hennes. «Nei, det tror jeg ikke!», sa bestefar. Han så på meg med et smil og sa; «Jeg tror du skal skrive en bok,», sa han. «og bli forfatter! Hadde ikke det vært noe?». Jeg smilte litt usikkert tilbake. Bøker visste jeg godt hva var. Jeg hadde lest siden jeg var 5 år, og jeg hadde brevvenner fra jeg var 7. På den tiden var jeg opptatt av kunsthistorie, (nærmere bestemt Pompeii), thrillere, (som jeg egentlig ikke fikk lov til å lese), leksikonet og ei stor bok om skikk og bruk i fall jeg skulle på ball på slottet en dag. Bestefar smattet litt på den neste tanken mens han kikket opp i luften, eller inn i noe bak pannen. «Også skal du bli pave!”. Han nikket for seg selv før han fortsatte å spise.. «Ja, pave, ja. Det blir bra!». Jeg visste godt hva en pave var, men at jeg skulle bli en sånn, syntes jeg hørtes veldig lite sannsynlig ut. Jeg var jo bare en liten jente som til og med hadde blitt kasta ut av søndagsskolen da jeg var fem og søndags formiddager satt jeg klistra til tv’en og fulgte med på sendinger fra The Metropolitan Opera de gangene NRK tok seg råd til å gi oss det.

Fortsettes under bildet.

cropped-dead-fish.jpg

Da jeg var fjorten var bestefar på besøk hos oss. Han snek seg inn på rommet mitt der jeg satt på gulvet og stelte føttene mine. Han satt seg ned på sengekanten og smilte det gode smilet sitt. «Hva er egentlig du opptatt av om dagen?», spurte han. Jeg kikket opp fra føttene mine og så spørrende på ham. «Ja, da mener jeg ikke gutter og skole og sånt. For det regner jeg med at du har kontroll på.». Jeg svarte ikke. Jeg hadde da alltid vært best i klassen og gutter var jeg ikke så veldig interessert i. Jeg hang mest sammen med menn som var dobbelt så gamle som meg og kjørte amerikaner. «Det jeg lurer på,», fortsatte han. «er hvilket av universets store mysterier du går og grubler over?». «Evig liv!», svarte jeg kontant. «Ah!». Bestefar nikket gjenkjennende. «Evig liv, ja…». Jeg fortsatte med fotstellet. «Har du hørt om Maria Magdalena?». Han lente seg frem. «Nei…», jeg nølte. «Har du ikke hørt om Maria Magdalena?», spurte han vantro. Jeg ristet på hodet. «Hmm. Det var rart!». Han tok liksom sats. «Maria Magdalena var kjæresten til Jesus!», fortsatte han. Jeg kikket storøyd opp fra føttene mine og undret meg over at jeg virkelig ikke hadde hørt om en så viktig person som kjæresten til Jesus. Det ble liksom litt som ikke å ha hørt om Marie Antoinette, eller Kleopatra. Bestefar fortsatte «Men har du hørt om Dødehavsrullene da? Og Nag Hammadi?». I det samme dukket min mor opp i døra. «Og hva snakker dere om da?», ville hun vite. «Vi snakker om Maria Magdalena, Dødehavsrullene og Nag Hammadi.», forklarte bestefar fornøyd. «Det navnet skal ikke nevnes i mitt hus!!!», hun raste med nesa opp mot taket. «Skal det være på den måten får dere heller sitte i stua hvor jeg har kontroll på hva dere snakker om!». Jeg kikket ned og lot som ingenting. Bestefar så sørgmodig ut, men han var nødt til å gå. Han visste nok hvem som ville få unngjelde hvis han ikke gjorde som hun sa.

Fortsettes under bildet.

Hulder

Mange år senere var han på besøk igjen, og ved middagsbordet klemte han til. «Jasså!? Så du kjenner disse englene du?» Han så på meg med et lynende glimt i øynene. Mutter’ns ansikt snurpet seg sammen på midten, mens fatter’n så nervøs ut og sparket med tøflene under bordet. «Mnja…», jeg kikket litt avventende opp på ham. «Ja, disse englene.», han så opp på et punkt bare han kunne se med et salig uttrykk i øynene. «Disse englene, ja… Når jeg ser dem komme kjørende over fjellet så det buldrer og braker og rister i bakken, så er det så jeg blir rent… andektig.». Så fortalte han hvordan han ble kjent med Lola og Polykarp og brummet; «Det skal være plass til oss alle!» Jeg smilte mot ham et stille; «Bestefar, jeg elsker deg!».

Fortsetter under bildet.

cropped-i-am-godsent.jpg

I det øyeblikket bestefar døde ble hjertet mitt fylt av en lysende kraft så voldsomt at jeg gispa etter pusten. Bare litt sivet videre over hodet mitt, som en lysende hvit, liten ild.

Jeg er en kvinne kledd i solen, med månen under mine føtter og en diger, rosa drake hengende over meg på soverommet.

Alt annet kom etter det. Et inderlig ønske om å eie sin egen historie. Kvasi-intellektuell svada! Religiøs satire satt ut i livet. En genistrek avlet av et traumatisert sinn fóra på stemningsregulerende midler kjøpt på butikken, på apoteket og på den litt mer lugubre delen av det åpne markedet. Men det er helt greit å være litt gal. Bare man får gjort det man skal. Eller ihvertfall får pussa tenna og tatt oppvaska en gang i blant. Jeg var lei av høre at jeg ikke skulle sverte min families gode navn og rykte med min livsstil, men den 29. november 1999 trengte jeg ikke å tenke mer på det. At jeg tok navnet Maria Magdalena falt opphavet tungt for hjertet, men jeg slapp ihvertfall å høre mer om familiens plettfrie fasade, og nå har vi også en Hulder i Norge.

Sommeren etter flytta jeg inn på Untouchables mc på gamle Grorud godsterminal.

Dag 121, 13. november 2017

Dag 121, 13. november 2017

Det sies at djevelen elsker usagte hemmeligheter. Spesielt de som gnager som demoner på et menneskes sjel. Kan man bekjempe disse rasende demonene uten å ta selve djevelen ved hornene? Kan man tie dem ihjel? Kan man legge bånd på demonene i sitt hjerte ved å la være å snakke om dem? Eller kan man rett og slett glemme at de er der bare ved å la være å nevne dem? Kan man beskytte seg selv ved å tie om overgrep, eller beskytter man bare overgriperen?

10561679_10152383831722373_7671443438568437011_n

Det var en mørk og kald vinternatt i 2001. Jeg var på besøk hos kjæresten min i lokalene til klubben hans i Oslo. Jeg våkna av at døra ble lukket forsiktig igjen. Det eneste lyset i rommet kom fra snøstormen på en liten reise-tv et par meter unna senga der jeg lå sammen med ham. Det første jeg la merke til var at han lå under dyna mens jeg lå oppå den. Jeg frøys. Det vil si; jeg frøys på overkroppen. Jeg prøvde å dra frem dyna under meg, men jeg greide ikke å bevege noe annet enn armene. Fra brystet og ned var jeg følelsesløs og paralysert. Jeg løftet litt på hodet og så at knærne mine var bøyd helt opp og beina mine brettet helt til siden, som om jeg var plassert slik i en slags liggende lotusstilling med underlivet fullstendig blottlagt. Dette var helt galt. Det kunne ikke bli mer galt enn dette.

Jeg tok tak i kanten av senga med den ene hånda så jeg kunne få vridd overkroppen såpass at jeg kunne få tak med den andre hånda også. Jeg fikk dratt kroppen over på siden og velta ut av senga. Føttene mine traff gulvet med et dunk mens jeg holdt godt fast i sengekanten. Jeg sto som en sumobryter klar til kamp, men da jeg slapp taket i senga for å reise meg velta jeg bare rundt min egen akse og måtte gripe fatt i senga igjen for ikke å ramla overende som en sekk poteter. Jeg skalv voldsomt over hele kroppen. Jeg greide verken å rette ut beina, eller reise overkroppen, og i lyset fra tv’en så jeg hva som hadde skjedd. Hvitglødende raseri tentes bak øynene mine.

Jeg kunne ha drept ham der og da om bare kroppen min hadde fungert som den skulle, men det gjorde den ikke. I den grad jeg kunne røre på meg spant jeg rundt og slang en fot bort i ham. Det var ingen kraft i sparket, eller min bare fot, men han hadde vært våken hele tiden. “Au!”, peip han. “Skal det væra på den måten kan du bare dra hjem.”. Han trakk dyna over skuldren. Jeg var ute av stand til å si noe, eller røre på meg, enda mindre dra noe som helst sted. Jeg lot den herjede kroppen min falle om på senga og sovnet straks.

Jeg satt meg opp i samme øyeblikk som jeg våkna dagen etter. Der jeg satt på sengekanten og så ned i gulvet var hodet mitt tomt for tanker, ord og bilder. Alt var bare en uendelig jævlig følelse som spredte seg fra brystet og utover til hver celle i kroppen. Den piplet ut av hver pore som feit, stinkende sot, og mellomgulvet fyltes av en iskald tomhet.

(Forts. under bildet)

184166_10150247561182373_3987056_n

Jeg slutta å smile. Jeg slutta å le. Jeg slutta å danse. Jeg ble syk av hjertesorg og raseri. Jeg begynte å skrike. Et rasende, ukontrollert hyl steg opp fra min verkende livmor, gjennom mitt mørklagte hjerte og ut fra min istykkerrevne sjel. Jeg skreik til ham. Jeg skreik til vennene hans. Jeg skreik til vennene mine og til naboene. Jeg skreik til veggen, til tv’en, til kongen og statsministeren. Jeg skreik til stillheten rundt meg. Jeg skreik til fortiden, og jeg skreik til fremtiden. Jeg skreik med mine lungers fulle kraft. Jeg skreik uten en lyd. Jeg skreik av alle mine krefter mens ungdommen min forsvant og livet gikk meg hus forbi.

I ti år skreik jeg slik før redningen endelig kom inn i livet mitt. En liten frelser med pels og fire poter, med blått, lekent blikk, et hjerte fullt av ubetinget kjærlighet og honningsøte sandpapirkyss. Han krøllet seg sammen i håret mitt, i armkroken min, under haka mi og lappet sammen det sønderknuste hjerte mitt med sine Miiprrr og sine Miiauog sakte men sikkert litt etter litt, smeltet isklumpen i mellomgulvet mitt.

11659300_10152862500422373_2125678995519263007_n
Dag 102, 25. oktober 2017

Dag 102, 25. oktober 2017

Ja, det var de 365 hvite dagene da. Hvordan det går med dem? Ikke så veldig bra. Det gikk ganske fort rett til dundas. Eller som det så fint heter på latin; Ad undas! Jeg har selvfølgelig mange gode bortforklaringer, men det er nettopp det de er; bare bortforklaringer. Det er akkurat som da jeg skulle slutte å røyke. Mañana, mañana og atter mañana. Faktisk var det temmelig mange mañanas i de syvogtyve åra jeg røyka til jeg endelig var så lei av min egen avhengighet, at jeg bestemte meg for å hate bare røyken og ikke meg selv for å røyke. Det funka! Jeg har ikke så mye som tatt i en sigarett siden. Beste som har skjedd meg! En enorm lettelse fra dag én! Har aldri hatt lyst på røyk igjen! Har ikke savna det et sekund! Jeg er en overmåte lykkelig ikke-røyker! Jeg kan smile gjennom tårer i de tyngste stunder ene og alene fordi jeg slipper å røyke.

22728730_10154772911497373_6847216928316228234_n

Planen var å tilnærme seg de 365 hvite dagene på samme måte som da jeg slutta å røyke. Problemet er bare at jeg ikke for mitt bare liv greier å opparbeide et særlig dypfølt og ekte hat til øl. Eller til puben. Eller til de menneskene jeg finner der. Faktisk elsker jeg alt inkludert. Kanskje litt for mye. Det blir som et kjærlighetsforhold som ikke fører noe sted. Annet enn til puben og deretter, i noen tilfeller, ikke lenger enn til dørmatta. Jeg pleier å komme meg helt hjem. Det vil si også inn døra og opp i senga. Eller i hvert fall sofaen. Det har faktisk ikke skjedd tidligere at jeg har sovna på dørmatta, og det kommer mest 21762068_10154686742717373_5385938913765257459_nsannsynlig ikke til å skje flere ganger. Det har derimot skjedd at jeg har gått i søvne. Både før og etter at jeg sovna på dørmatta.

Da jeg først fant meg selv sovende på dørmatta med nøklene jeg ikke fant kvelden før liggende en knapp halvmeter fra der hodet mitt lå, og deretter en morgen et par uker senere fant boksen med bremyk på skjærefjøla med en god porsjon hakket sjampignon godt rørt inn i smøret, for ikke å snakke om en rekke meningsløse meldinger på messenger, var min første tanke; Aldri mer chili-sambucca! Jeg burde selvfølgelig heller ha tenkt at nå må jeg ta meg sammen.

Det er farlig å gå i søvne! Sist jeg gikk i søvne og det hadde større utslag enn en enkel spasertur i stua, satte jeg fyr på sofaen. Jeg hadde stått opp og gått ut i stua, tent en sigarett, pakket den pent inn i morgenkåpa og lagt fra meg den fine, lille brannbomba midt i sofaen. Det utviklet seg til ulmebrann og røykvarsleren virket ikke. Det gjorde derimot katta. Da han endelig fikk vekket meg, var leiligheten så full av røyk at jeg ikke kunne se veggen på motsatt side av senga, halvannen meter unna. Jeg trenger vel ikke å utdype farene ved å gå i søvne noe særlig mer enn det.

(Forts. under bildet)

22491487_10154763416442373_1790841529337132509_n

Som belønning for sin heltedåd får Truls lille elskling kokt torskefilét et par ganger i måneden samt det beste fóret, og den beste pleien veterinæren har å tilby, for kun det er godt nok for min lille redningskatt!

Jeg har slutta å røyke for lenge sida, men allikevel. Lei seg; puben! Sint; puben! Ensom; puben! Jeg må runde av det forholdet der. Det fører ingen steder. Jeg elsker puben, men det er så mye mer jeg vil bruke livet mitt til, så nå skal jeg ta meg sammen.

I morra!

Day 75, september 28. 2017

Day 75, september 28., 2017

It has never occurred to the minds of men that the world should be saved by a woman…Luca-3

I’m sitting on a bus, among strangers, crying my eyes out. I’m lost! I don’t know what to do with my self. I have no roots! I have no land! I have no place to go, nowhere to call home!

I’m sitting on a bus wrapped in a smooth cocoon of bottomless sorrow. I’m sitting among strangers, hidden behind a thin veil of tears; I can’t see them, they can’t see me.

The moment I knew I loved you with all my heart… The moment I knew we were soulmates, best friends… The moment I knew we were going to stick together through ups and downs forever… That exact moment I was told you were gone.

Your last words, as I remember you spoke, before we hugged each other farewell, au revoir, was about our first night out. «Remember, Maria?». Your inappropriate, evil yet cheerful, and a little annoying laughter craving for attention. «Remember?». I would be a dumbass not to laugh with you. «Yes, Luca!». I laughed, but not half as beautiful. «Off course I remember! How can I forget? We laughed our hearts out til we almost barfed our guts, drinking too much, hunting pokemons, from one bar to another to the next to the final to the busstop.».

Luca

And all who was there, all who had eyes, all who had ears, all who could see and all who could hear, laughed along with us; one corny spirit, an ever lasting soul, but two equal sets of rotting flesh and bones.

What you said next, I don’t remember. I was too busy diving into your incredible, unbelievable eyes wich were obviously created to eat human souls alive. I remember my thoughts though. I thought that you, like me, not possibly could be of this world. That you could not be human. That you had to be something eternal. Like an elf. Or just something alien. And later that evening when we were sipping beer, or wine, or liquor, and you were yapping away about something I most probably wouldn’t get half of, but that most likely would be pretty clever, I would count the colours of those eyes.

Fate wanted otherwise.

22092585_10154717683007373_2104515261_o

Your soul must have been made of rainbows. Or maybe rainbows sprung out of your soul? I feel like I’m bragging calling you my twin, my sister in spirit. In your presence I felt so rich, and in your absence I feel so poor. When you were around, you were the light. You were the path. You were the truth, and you were life. Now you’re gone.

Our shimmering sunbeam, with your anger, your curses and hatred. Your embarrassing, loud laughter and outdoor voice everywhere. I feel like I’ve been hit by the Black plague and Holocaust all in one. How can I ever again look at a beech tree in it’s autumn pride without thinking of you? How can I ever again look at a rainbow, a redwine drinking skunk or the colour blue without remembering you? How can I ever again go to the Operahouse or a sideshow at Blitz without being hunted by your ghost, your wild child spirit?

I never got to spoil you rotten, or get you shitfaced drunk that night, and I know you wished for that a little more than peace on earth and a free card at the liquor store. But my last promise to you before you left me in tears, was to become a warrior of the oval ball, a rugby-player; loud and fierce. (I’m 46, bitch!). Now that you’re dead I can’t take that back, so I guess I’ll just have to run like a maniac out in the field of grass and make some fingers, teeth and bones crack. Just for you, beloved Cyan.

Oh, just shut up and laugh!

In this world you didn’t get old, our sweet and sour lemoncaramell, but you know what they say those who know; as long as they speak your name, you shall never die!

May the force be with you, Luca Sky Walker!

Dag 75, 28. september 2017

Dag 75, 28. september 2017

Aldri har det skjedd at verden har blitt redda av en mann, så egentlig burde vel helten i alle eventyrene være en kvinne.

Jeg sitter på bussen blant fremmede og gråter og vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg har ingen røtter. Jeg har inget land. Jeg har ingen steder å dra, ingen plass jeg kan kalle mitt hjem. Jeg har mista min lille tvillingsjel. Jeg sitter på bussen pakket inn i en silkekokong av bunnløs sorg. Jeg sitter blant fremmede gjemt bak et slør av tårer; de kan ikke se meg, jeg kan ikke se dem.

Akkurat i det øyeblikket jeg visste at jeg elsket deg av hele mitt hjerte… Akkurat i det øyeblikket jeg visste at vi skulle være bestevenninner og henge sammen i tykt og tynt resten av livet… Akkurat i det øyeblikket var du borte.

Det siste du snakka om før vi klemte hverandre farvel, men på gjensyn, var første gang vi traff hverandre. “Husker du det, Maria?” ropte du med din uanstendige, småonde, frydefulle, lille latter. “Husker du det?” Det gikk ikke an å la være å le med på det. “Ja, Luca!” humret jeg tilbake. “Selvfølgelig husker jeg det! Hvordan kan jeg vel glemme det? Vi lo så fælt at vi nesten kasta opp før vi sjangla videre til neste stopp.”

Luca og meg

Og alle rundt oss lo med oss, en og samme rare sjel, men i hver sin kropp. Så sa du noe jeg ikke fikk med meg for jeg var så opptatt av å drukne i de utrolige øynene dine. Jeg tenkte at du ikke kunne være av denne verdenen du heller. Jeg tenkte at du ikke kunne være menneskelig. At du måtte være en alv eller noe. Jeg tenkte at når vi skulle sitte med hver vår øl, eller vin, eller dram samme kveld, og du pratet i vei om noe jeg mest sannsynlig ikke ville skjønne halvparten av, men som helt sikkert ville være ganske smart, da skulle jeg telle alle fargene i øynene dine. Men det fikk jeg aldri gjøre.

22092585_10154717683007373_2104515261_o

Jeg tror sjelen din må være laget av regnbuer, eller kanskje regnbuene er laget av den. Det føles som jeg skryter når jeg kaller meg din tvillingsjel, min lille søster i ånden. Sammen med deg følte jeg meg så rik, og uten deg føler jeg meg så fattig! Når du var der var du liksom lyset, veien, sannheten og livet, men nå er du borte. Vår skinnende solstråle, med all din edder og galle, forbannelser og samfunnshat. Med din altfor høye latter og utestemme overalt. Det føles som om jeg er blitt ramma av både svartedauen og jødeforfølgelsen på en gang. Jeg kan aldri se et bøketre i sin høstprakt uten å tenke på deg. Jeg kan aldri se en regnbue, et blått teppe, en rødvinsdrikkende skunk eller en smurf for den saks skyld, uten å tenke på deg. Hvordan skal jeg nå gå i Opera’n, eller på Blitz uten å bli forfulgt av spøkelset ditt?

Jeg rakk ikke å skjenke deg døddrukken den kvelden, og det veit jeg du ønska deg nesten mer enn både fred på jord og frikort på polet, men det siste jeg lova deg var å begynne å spille rugby. Jeg får ikke trukket tilbake det løftet nå, så i stedet for en skjenk får jeg bare løpe ut på gressmatta og knekke armer, tenner, fingre og bein for deg, Smurfeline.

Du ble ikke så gammel i denne verden, vår lille sitronkaramell, men du veit hva de sier de som har greie på sånt? As long as they speak your name, you shall never die!

May the force be with you, Luca Sky Walker!!!!

 

Dag 58, 11. september 2017

Dag 58, 11. september 2017

Hvor begynner himmelen? Begynner den der tretoppene slutter, der svalene danser sin luftballett med sommerens kull av unger? Begynner den over de høyeste av fjell, over regnbuen, over neste bakketopp, eller begynner den der gresset spirer i nysådd jord om våren? Er vi i så fall allerede i himmelen? Er himmelen bare mellomrom mellom stjerner og planeter? Er himmelen en fysisk tilstand som ekstase, lykke eller tilfredshet? Eller er himmelen sinnsro? Er himmelen noe som er, som jordbær med fløte, et deilig skolebrød, et fallskjermhopp , nytt førerkort eller toppkarakter på eksamen? Eller er himmelen noe som ikke er, som fravær av sorg og lidelse? Begynner himmelen ved enden av vårt eget personlige helvete? Eller er himmelen alt dette? Om himmelen kommer etter helvete, om himmelen kommer etter alt dette, hva kommer da etter himmelen? Mer himmel, eller ingenting, bare vakuum?

Meg selv 1986Jeg fant Nirvana i en liten tube med tiptop da jeg var fjorten år. Jeg ble introdusert for lappesakenes mørke hemmelighet bak Esso like ved den lille stadioen der jeg i mange år hadde hoppet både høyt og langt, og løpt uendelig mange runder på rød, murstens-farget grus. Vi hadde vært gjennom mang en holdningsskapende periode på skolen der vi lærte om farene med å drikke, å røyke, å begynne med heroin. Vi hadde pløyet oss gjennom bøker som Hard asfalt og Å være ung er for jævlig, men aldri hadde vel noen snakket alvorlig med oss om å sniffe lim. Jeg var livredd for heroin. Jeg var livredd for å bli junkie. Jeg var livredd for å bli alkis. Jeg var livredd for å ende opp som Ida Halvorsen, eller Christiane F.. Jeg ville aldri røre heroin. Jeg hadde ennå til gode å drikke meg full, men jeg lot meg overbevise med at det var jo “bare” lim. Noe man kjøpte i sportsbutikken uten krav om legitimasjon. Uten advarsel fra lærere, eller foreldre. Anbefalt på det varmeste av en litt skakkjørt bestevenninne. I den lille tuben fant vi det vi søkte. Noen fant spenning. Jeg fant Nirvana.

Jeg reiste dit til musikken fra rotorbladene på et helikopter jeg ikke kunne se. Jeg fikk en pose med noen dråper lim stukket i hånda, satte den mot munnen og pustet inn og ut noen ganger. Så kom helikopteret og tok meg med til verdens fredeligste sted.

Det var den skjønneste av alle skjønne lysninger i den mildeste av alle milde skoger i den deiligste av alle deilige sommerdager. Solen skinte gjennom bjerkeløv og fikk himmelen til å glitre og ospa til å skjelve med de nygrønne bladene sine. Bjerkeleggene var unge og vakre, hvite og svarte. Bakken var dekket av mykt, varmt gress, uklippet og bustete, lysegrønt og lett. Innimellom trærne et sted sildret en liten bekk, og småfugler skjente på hverandre med hver sin betagende reprimande. En liten katt blunket kjærlig mot meg, og jeg la meg ned og lot meg fylle av fullkommen fred.

Så var det over like fort som det hadde begynt, og jeg var tilbake i skyggene bak Esso’n. Sjel og sinn skreik etter mer, og hjertet fyltes av lengsel etter det jeg aldri mer skulle få se. Det jeg aldri mer skulle føle. Og gudene veit at jeg prøvde. Jeg lette på de underligste steder. På planet av en gammel, forlatt lastebil, i en lekestue hos en nabo som var på ferie, hjemme i min egen seng, bak skolen, i noens campingvogn, i en annens garasje. Det siste stedet jeg lette var i tårnet på et stort klatreapparat på en lekeplass i en småby i sydlige Tyskland. Der fant jeg noe helt annet. En stor ravn med skinnende, svarte fjær og eldgamle øyne kom flygende og satte seg på min venstre skulder. Da slutta jeg å lete.

Et år etter var jeg ferdig med ungdomsskolen. Jeg feiret et sted mellom kjempedrita og koma.

Dag 54, 7. september 2017

Dag 54, 7. september 2017

Dette er dagen for anger og skam. Anger, ikke bare fordi jeg ikke har greid å holde meg edru så fryktelig mange dager av gangen, kanskje ikke mer enn tre på det meste etter den første uka, men mest fordi jeg har drukket opp de pengene jeg skulle betalt det tidligere nevnte språk-kurset med. Nå må jeg ta av reisekassa mi. Den ganske så slunkne reisekassa. Skam fordi jeg gjorde noe så forpliktende som å begynne å blogge om mitt ambisiøse, selvforherligende løfte om å ta 365 hvite dager, for deretter å bryte løftet før det har gått to uker. Snakker om å overgi seg til trollene i cyberspace. Fra sosial angst til sosial pornografi og tilbake igjen på et brett av assorterte shotter.

Joda, det var en nydelig bursdag. Vakkert vær, en dullion hilsener på facebook og sms og sånn og en herlig, liten piknik ved Åmotdammen der jeg åt nok mat til å mette samtlige arbeidere ved en gjennomsnittlig stor tekstilfabrikk i Kambodsja.  Dessverre ble jeg ikke bare forspist. Jeg greide å matforgifte meg selv i den grad at jeg tilbragte resten av dagen på badet der jeg lot meg imponere over kroppens evne til å tømme seg selv via to utganger på en gang. Samtidig takket jeg for størrelsen på rommet som tillot meg å sitte støtt på porselens-trona med hodet i en ikke altfor ubehagelig vinkel i håndvasken, før jeg sank om på det iskalde gulvet med dørterskelen som hodepute etter å ha trimmet magemusklene såpass at jeg fortsatt kjenner det en uke etter. Det var mest sannsynlig den eneste grunnen til at jeg ikke drakk mer enn én øl den dagen.

Gummihøne

I det minste fikk jeg en gummihøne til bursdagen min. Det var ikke før jeg sto der med den i hånda midt på natta, etter at jeg hadde summet meg noe av svimmelhet og kvalme-rier, og hørte lyden fra den mildt sagt veldig stygge greia, at jeg forsto at en slik en, akkurat en slik en har jeg ønska meg i årevis. Sikkert like lenge som jeg har lest tegneserier. Det vil si like lenge som jeg har kunnet lese; en og førti år, fem år kortere enn tiden jeg har elsket katter.

Så da vet vi det; pusen kom før høna.

Fortsettelse følger…