Klovner og døde menn

Klovner og døde menn

«Hvordan så han ut?», spurte hun. Jeg smilte. «Han hadde langt, vakkert, kobberrødt hår som alderen bleknet så det skinte som messing. Huden hans var lys brun og lå stramt over muskler som vitnet om år med hard trening.”, forklarte jeg. “Han møtte meg alltid med et stort smil. Leppene hans var fyldige med en furten underleppe som tagg om å bli kyssa og bitt. Han hadde uforglemmelig dårlige sjekkereplikker og hender som så ut som de kunne få til hva som helst.». «Men hvorfor er dere ikke sammen?», ville hun vite. “Hva var det som kom i mellom dere?”.

Jeg lever som et villt dyr; jeg hverken røyker eller drikker. Sitter bare i senga og skriver. Små historier, ei bok som får til og med meg selv til å lure på om det er noe galt med meg. Ser på netflix mens musklene svinner hen og hjernen antar samme smak og konsistens som en tyggis man har tygd på i timevis. Har dratt frem min gamle Lateral Thigh Trainer som har stått og samla støv siden jeg fikk prolaps og ble delvis lam i det ene beinet. Det var i 2007. Det gikk over det også, men LTT’en ble stående stille. Den kunne ikke en gang brukes som klesstativ, bare som hybelkanin-produsent, men nå har jeg dratt den ut i stua og tørka støv av den. Tatt noen usikre steg opp og ned. Løfta litt på manualene mine også. Og dratt på meg en strekk i skulderen. Det gjorde jeg mens jeg lå på sofaen og så på The Crown. Jeg skulle bare rette litt på puta og så var det noe i skuldra som gjorde noe den ikke skal. Jeg prøvde meg på noen enkle ballettøvelser fra ungdommens dager. Sånn for ryggens skyld. Det gikk forbausende bra, akkurat da, men det var ikke helt uproblematisk å få på seg buksene dagen etter. Jeg måtte en tur til kiropraktor. Fikk beskjed om at jeg ikke er tjue år lenger. Det var jeg altså ikke helt klar over. Noen måtte faktisk si det til meg, men har jeg skjønt det?

Jeg fikk verdens beste julegave. Av pappa. Ny seng. Regulerbar. Har ikke sovet så godt på det jeg kan huske. Jeg ofra til og med Donald-kavalkaden for å feire juleaften sammen med dem; familien. La Famiglia. Så godt sover jeg. Jeg sover så godt at jeg har valgt å bruke senga som arbeidsplass også. For når jeg våkner og fortsatt har bilder surrende i hodet av en mann som parterer en annen med motorsag mens han forklarer meg hvor forsiktig man må være når man går løs på skallen, for hvis man skal lage kunst av det som om det skulle være et stykke tre, må man være forsiktig så man ikke kapper hele hodet av, så må det jo ned på papiret. Eller i hvert fall pc’en. Jeg kan ikke gå rundt med sånt i tankene hele dagen. Man kan jo bli gal av mindre. Så pc’en står ved siden av senga, klar til kamp.

Jeg liker å ta små turer i mine aners fotspor. Det gjør meg ydmyk å sitte ved Johannes-kapellet i Nidarosdomen og se navnet til Sara Thomasdatter Hammond felt ned i gulvet i messing og marmor. Eller å gråte en skvett ved gravstedene i Kristiansund, se husene de bodde i, svanen fra tante Margits apotek på lokalmuseet. For alt dette er meg. Alt dette er en del av meg. Da jeg sleit meg gjennom åra på skolen til tross for angst og depresjoner og astmaanfall som aldri ga seg og sykehusopphold og idioter som terroriserte meg år ut og år inn; hver gang jeg følte for å bare bli liggende på sofaen og aldri reise meg igjen, da tenkte jeg på mormor. Mormor som var skolens beste elev, men som ikke fikk lov til å fortsette, til å ta en utdannelse, så hun måtte vaske for andre hele livet til kroppen hennes var ødelagt og hun ble minstepensjonist. Om jeg ikke orka å fortsette for meg sjøl, så skulle jeg i hvert fall gjøre det for henne. «Livet er en gamp og på den skal jeg ride!»

Pappa tok en dna-test for ei stund sida. En sånn My Heritage-greie. Det viser seg at alle mine mannlige aner på hans side er fra Irland, iblandet litt blått krigerblod fra Delbhna Tír Dhá Locha. Det var et par ting som falt på plass der. Det er visst noe med at deler av hukommelsen er nedarvet. Hamret inn i dna-profilen vår som spøkelser fra gamle tider. Og kobberrød kjærlighet ruster ikke. Den blir først som gull. Så blond og til slutt hvit. Den gråner ikke som andre.

“Men hvorfor er dere ikke sammen?” spurte hun. “Hva var det som kom i mellom dere?”.
For mange klovner. For mange døde menn.

Hitting rock bottom

Hitting rock bottom

Day 45, august 29. 2017

You might think that falling asleep using your doormat as a pillow because you couldn’t find the keys which slipped through your fingers and landed on the floor two feet from where your head hit the doormat the night before, is what’s called hitting rock bottom, but no! Unless this is something that occur more than once or twice in a lifetime, this is only a sign of a night at the local pub that got slightly out of hand, with friends whos partyfactor is a little over the top. No, I hit rock bottom years before my cheek hit my very uncomfortable doormat.

It’s suprisingly easy to hit rock bottom when you feel abandoned, lost and lonley. Especially if your emotions, and not to mention your ability of judgment is sedated with substances you can buy at the liquor store, the farmacy and those slightly more sleazy parts of the open market.

Take a good look at this picture! This was taken years after my heart, mind and soul was ripped apart at their seams and spread with the winds like the violence of a hurricane within. It was years since I was wandering in the dark searching for something, anything that could give me a clue about who I am. I guess that’s what’s called an utterly, devastating identity crisis. When this picture was taken I was on my way back on track.

I had found the first little piece of my self in an article about Judas Iskariot, of all things, in National Geographic, recovering from a spontaneous pneumothorax, (just google the damn thing!), at the intensiv care at the Akershus University hospital. Yes, I was very high on morphin at the moment. I was also wasted the entire eight weeks when I graduated with three straight A’s at my bachelor-degree, but that’s not the point. I didn’t lose my self to drugs. I lost my self to bullies and psychopaths.

Nevertheless… I had managed to graduate some subjects as math, science, history, english etc. and was at the moment studying at Oslo Met to become a teacher of art and craft when I hit rock bottom. Yes, I’m saying I was on my way up when I fell down, again, and hit rock bottom. I guess that’s how recovery from shit happens; ups and downs and ups again. I hit rock bottom somewhere near Trondheim. This was the point where I asked my self the big question «WHAT THE HELL AM I DOING???». The picture above is a consequense of me hitting rock bottom. Or rather: rock bottom hitting me. Really hard. In my face. It was when I announced my departure, (from the rock bottom), that he hit me. With a howling biip at a decibel equal to a rather big kindergarden ringing in my left ear, I considered burning the house down with the rock bottom inside, but I decided that I wouldn’t spend one more minute of my life on the rock bottom, especially not in jail. As mentioned earlier I can’t have kittens doing time which again would make me very unhappy. This photo has kept the rock bottom at a proper distance of minimum two hundred and seventy miles ever since I published it on facebook, so my worries about a lack of cats in my life was fortunatly proven wrong.

Wether I pour gazoline over a mans head and set him on fire, or not, doesn’t really have anything to do with what he has or has not done. It all depends on my ability to control my self, my urges, to analyze the consequences of my actions and choose my life, and my future over the exquisite satisfaction of his sudden death. I hit the rock bottom because I chose not to listen to my own judgement. Those alarming bells ringing in my ears, and those red lights blinking behind my eyelids. I deliberatly chose to ignore them. Deliberatly in that sence that I had been manipulated my hole life not to believe in my self. I came to some brutal conclusions that summer. Took some unsentimental choices. Burned a lot of bridges. Then I started the hard work it is taking back control of one’s own life.

Stress managment. Coping strategies. Mindfullness. The sound of these words bring me to the edge of hyperventilation. Just a smack on my lips of these expressions, and I feel my muscels tighten all the way from my butt to my eyebrows. Because if I want to learn this, I have to get in touch with my feelings, which each and every singel cell in my body is protesting against. I have to sit down in my all so brave psychologists office and dig up every little shitty feeling I have buried with the rotting corps of my lost soul. Anger and hate. Fear and sorrow. Insecurity, shame, vindictiveness. Jealousy and loneliness. Every little feeling this poor wretch has denied since nursery stage shall be dragged to the surface and analyzed, one by one, and then I have to learn how to cope with them. Makes me feel like a pussy in front of Trump; defenseless and vulnerable. My shrink has spent two years only to make me sit still long enough to finish one such exercise. She’s very patient that lady, but we did it. Not because she didn’t give up, it’s her proffesion after all, but because I didn’t give up. I made the decision to stop oppressing my self. To care for my heart, my mind and my soul. To acknowlege my feelings because my life is shaped by them.

Tomorrow’s my birthday. I’m going to have a beer and don’t give a fuck.

Drømmen om Soria Moria

Drømmen om Soria Moria

“Jeg lo mens jeg ristet de siste redslene ut av håret, feide de av huden, blåste de ut av hjertet og ut av lungene. Døren bak meg lukket seg med et lydløst smell mens bolter, lås og slå atter stengte dragen inne i sitt eldgamle fengsel.”  

Så hva nå? Hva skal jeg gjøre, hvor skal jeg gå? Det er ikke dag, og det er ikke natt. Det er ikke mørkt, og det er ikke lyst. November forsvant uten at jeg merket det, vinteren kom og året er snart omme. Tankene mine er uten farge, uten ende, men jeg skimter en soloppgang i det fjerne. Det er på tide å finne barndomsdrømmen. Det inderlige ønsket som har murret i bakhodet siden jeg var fem år og var på bondeferie i Skåne hos en gammel onkel.

Etter en kveld med god mat og hjemmebrygget øl hos venner, opplevde jeg en herlig, magisk natt. Jeg fikk ikke sove og cirka halv fem om morgenen sto jeg opp for å beundre fullmånen og stjernehimmelen. Det var måneformørkelse, og månen var stor og blodrød med en dyp skygge over pannen. Stjernene var tindrende klare og fulltallige, og blant dem blinket guddommelige Venus, Jupiter og Mars. Jeg sto der og frøys på tærne i flipflops mens månelyset fikk frostrøyken til å glitre i luften for hvert åndedrag. Jeg tenkte på hvor “nær alt” jeg bor. Sykehus, kjøpesenter, Norges beste kollektivtilbud, Lillestrøm og Oslo. Men det er ikke det altet jeg vil bo nær. Det er det altet jeg så rundt meg der jeg vil bo nær.  Hvis du vil vite hvor hjertet mitt er; løft en stein, kapp en grein, så finner du det der.

Jeg skal finne et sted der jeg kan leve og puste fritt, være meg selv og beundre månen og stjernene hver skyfrie kveld.  Ta med meg Truls lille elskling til et sted med blomsterenger, åpne sletter, skog, hav og blånende fjell. Til et sted der jeg kan grave hendene ned i jorda og sette en jordbæråker, plante jordskokk og kanskje holde høner. Et sted langt unna overfladiskhet og meningsløst hat. Et sted jeg kan gå på jakt og dyrke min egen mat. Kanskje jeg skal finne en som vil det samme; en å bli gammel og bitter med. Eller kanskje jeg skal bli gammel og bitter alene. På et sted perfekt for katter, omringet av vill natur bare i selskap av mine egne tanker. Skrive bøker om kjærlighet og bestialske drap og kokebøker med fantastisk mat og male rare bilder sikkert ingen vil ha. Eller kanskje jeg bare skal flytte til Bora Bora. Det spørs om jeg får lov til å føle meg ensom da, og er det lov å ha katt på Bora Bora? Hvis ikke kan det faen meg væra det samma! Katt må jeg ha!

Jeg får begynne å farte litt rundt om kring. For en gangs skyld med mål og mening. Ta toget til Bergen for utsiktens skyld. Skue ned i jettegryter og smaragdgrønne elver, over snøkledde vidder og bunnløse skrenter. Se og erfare mitt elskede lykkeland. Spørre om veien av fremmede mennesker, helt uten skam. De er jævlig hyggelige de bergenserne, skal vite. På Bryggen der fant jeg meningen med livet. I en dessert. Med multer. På Hurtigruta fant jeg bare tyskere. Og et par latviere. Personalet var dog veldig begeistret for å møte en enslig, norsk dame. Selvom jeg så forferdelig ut på håret. For hvem faen bryr seg om det? Jeg er da ikke Samson heller… Jeg er Hulder!

Anger issues

Anger issues

Day 40, august 24., 2017

I need change! When I woke up yesterday morning with my head resting on my not so comfortable doormat with my keys, which I couldn’t find the night before, lying on the floor two feet from my face, and the steaming fresh morning paper at my feet, I thought to my self that it’s time to change. Drastically.

I’m seeing a shrink. I both adore and hate her. The last therapist I had didn’t get it. Or maybe he did. He was so scared of me that he cancelled all our appointments. Or at least that was what I thought, but as the matter of fact he wasn’t a shrink at all. He was a specialist nurse. He didn’t know what he was doing. Not in my case. That was probably why he cancelled all our appointments. I’m sure he’s a nice guy, but that wasn’t what I was there for. To meet some nice guy. The shrink I’m seeing now knows her thing. She’s not afraid of anything. That’s why I love her. She’s constantly asking me to get in touch with my feelings. I don’t want to get in touch with my feelings. That’s why I hate her. She’s asking me what I’m thinking of, and then she’s telling me to connect with my feelings. I’m thinking about beheading somebody with a handsaw, cut off every finger after breaking every joints, skin somebody alive and soaking them in ammonia, crush someones head with a baseball bat or just turn the knot on someone. Litterally. But I can’t do that. Because then I’ll end up in prison, and as a prisoner I can’t have a cat, and without a cat I’ll feel so god damn miserable. I guess that’s what they call anger issues.

I feel like being some where between totally wasted and comatose, but I don’t have time for that, because I have expectations to fulfill. I have appointments. I have to meet people. I have to smile, to hug, to make everybody laugh, even though I would rather lie on the couch with my cat sleeping on my face and drown myself in his vibrating, fury, little body and never get up ever again. I feel like being a prophet of doom, who fires off frightful prophecies and writes divine manifestos nobody understands, but I’ve been there. I’ve done that. It was exhausting, and I lost all my friends because everybody thought I was insane, but I wasn’t. I was seriously incorrectly medicated. I didn’t even need meds. What I needed was sex. Loud, sweaty, physical love and a pat on the shoulder now and then from someone who said «Just relax! You’ll be allright! You’ll survive!», but there was no one there. Everybody were gone. Every single one of my camerados were locked up. In jail. For violence. For murder. For drugs. Everyone who understood me was locked up way out of my range. It was seriously, fucking depressing! At that point I really got to feel in touch with my emotions. All by myself. All alone. Perhaps I should write a book about that. About getting in touch with my feelings. Or maybe I should just get a lobotomy and be done with it.

I want a horse, but most of all I want change. So I’ve decided to take 365 sober days. Days I’ll spend working on my emotions and experience new stuff. I did well at first, but then I messed up again. I honestly didn’t believe I would do a hole dried up year just with a snap of my fingers. It takes time to change a way of life. To get rid of bad habbits. It takes a lot of effort to learn to deal with your issues without drowning them in mood regulating subtances no matter if you buy them at the liquor store, the farmacy or at some of those slightly more sleazy parts of the open market, but I have to pull myself together. You see; I’ve signed up for a course in Japanese. I don’t have any particular purpose with it. I just saw and ad on facebook and suddenly I had signed up. I doubt that I’ll regret it. I don’t know if I can complete, but I need to clean up my act and sharpen my senses. When you fall asleep on your doormat because you can’t find your keys lying right in front of your feet, it takes a couple of days before your senses is anything near being sharp. Two days ago I embraced my doormat. From now on I’ll embrace the change!

Alle de dager som kom og gikk...

Alle de dager som kom og gikk…

Det er noe helt spesielt med oktober! Lyset. Fargene. Den friske, klare lufta. Den skarpe sola. Lukta av løv og planter i blomstrende forråtnelse. Begynnelsen på slutten av året. Det er tid for fårikål, lammefrikassé og norske nypoteter. For vinterdyne og varmelaken. For å feire ruskevær med stearinlys og røkelse, te med honning og nye lammeskinnstøfler. Truls lille elskling blir feitere, og hans ydmyke tjener Hulder bulder blir latere.

Jeg står opp tidlig og går ut for å rope ham inn. Trekker høstlufta dypt inn gjennom nesa. Fyller lungene flere ganger. Nyter morgenlukta av rim i fuktig gress. Jeg fryser på armene ikledd bare t-skjorte og fargerike haremsbukser. Hjertet mitt kommer styrtende med halen rett til værs og et overlykkelig MJÆÆÆI!. Han stryker seg mot hånda mi før han smetter inn døra. Stopper i bunnen av trappa og vasker seg litt før han springer opp trappene sammen med meg. Skal klappes litt på hver eneste avsats så nær som den siste der han løper foran meg opp de siste trinnene og venter utålmodig med snuta stukket inn i dørsprekken før jeg åpner og vi er inne. I varmen. Han forter seg inn på kjøkkenet og kaster seg over maten. Jeg vender tilbake til varmelakenet og venter på ham der. Det verker i hele kroppen, men mest i vilja. Skulle ønske jeg bare kunne bli der under den tunge dyna og klappe og klappe og klappe katta, men det kan jeg ikke. For jeg er ikke en katt. Jeg er et menneske. Et voksent menneske. Middelaldrende faktisk. Jeg har avtaler. Ting som må gjøres. Mennesker som skal møtes. Regninger som må betales. Brev som skal sendes. Kåk som må vaskes. Muskler som skal trenes. En kropp som må vedlikeholdes og en sjel som skal frelses. Varmelaken

Jeg har slutta å telle dager. Fra jeg bestemte meg for å slutte å drikke til jeg faktisk gjorde det, gikk det 437 dager. Jeg drakk så godt som hver dag frem til da. Jeg vet ikke i hvor mange år. Jeg aner ikke når jeg begynte å drikke hver dag. Jeg tror det må være fjorten-femten år siden. Jeg vet at jeg drakk mellom åtte og tolv halvlitere om dagen da jeg holdt på med bacheloroppgaven. Jeg fikk tre A’er på den. Det er over seks år siden. Jeg har ikke drukket like mye hver dag etter det, men jeg har drukket så godt som hver dag siden. En halvliter eller to. Minst. Som regel mer.

20181026_105818.jpgMen nå har jeg slutta å telle. Det er som da jeg slutta å røyke. Jeg talte ikke dager da heller. Jeg bare nøt det. Jeg nyter det fortsatt. Målet er nådd. Klapp på skuldra. Fortsett videre. Det er med et stikk av vemod jeg hører helvetes porter lukke seg med et lydløst smell mens jeg brenner broene en etter en og åpner døra til mitt nye Jerusalem. Det er tid for å reise tempelet. Trene, spise godt, gå ned i vekt. Ta tilbake kontrollen over livet mitt. For det er det det handler om. Noen stjal en gang kontrollen over kroppen min. Over meg. Og alt livet mitt har vært siden, er en kamp om hvem som eier meg. Hva som skal kontrollere livet mitt, og hvordan jeg skal bli den beste utgaven av meg selv. Jeg er snart femti, men jeg vet ikke hva det betyr ennå; å være den beste utgaven av meg selv.

Jeg blir roligere. Sterkere. Mer selvsikker. For hver utalt dag som går fylles kroppen opp av fucks to give. Jeg slenger dem avgårde som bittersøte mandler til buruglene rundt meg, og de biter det i seg mens krokodilletårene drypper over ingenting, som er hva jeg har igjen å gi dem. Bortsett fra blanke faen. Alle de perlene jeg har kasta for svin er tapt, og igjen sitter jeg med uslepne diamanter. Jeg vet hva jeg skal gjøre med dem. Jeg skal slipe dem en etter en til de gnistrer selv i det mørkeste rommet i det som er igjen av mitt hjerte og min sjel.

Jeg skal sitte her i min egen lille verden, i mitt eget lille hjem og kjenne på hver eneste lille følelse som måtte dukke opp, i form av alt fra muskelspenninger og vrangforestillinger til flashback på hele jævla livet, mens jeg kuer dem en etter en. Tvinger dem i kne som en uoppdragen elsker, en vrangvillig hingst som må temmes og ris inn. Og så skal jeg gå videre uten å se meg tilbake. Aldri mer igjen skal jeg se meg over skulderen når jeg inntar mitt nye Jerusalem.

Jeg gyver løs på oppgaven med skrekkfilmer og et gammelt ordtak som mitt mantra: When you’re going through hell; keep on walking! For bak den grå himmelen skinner alltid sola, selvom en ting er sikkert og visst; det er ikke lett å gå ned i vekt når man spiser sjokolade til frokost.

Oktober

 

Dag 453 (16), 6. oktober 2018

Dag 453 (16), 6. oktober 2018

Jeg blir holdt som gissel. I mitt eget hjem, i min egen kropp, av mitt eget hjerte, mine egne følelser; min egen jævla sentimentalitet. Jeg føler meg myk som en marsmallow. En bløt, klissen marsmallow som smelter i varm, søt sjokolade og fortæres av usentimentale vesener fra en usentimental verden jeg ikke forstår, der andres smerte og undergang, andres tragedier, er underholdning og gjenstand for hån, kyniske analyser og grov utnyttelse. Vesener fra en udefinerbar verden inne i mitt eget hode et sted jeg ikke helt greier å sette fingeren på. Lik skygger ytterst i synsranden som forsvinner når jeg snur meg for å se. De hvisker løgner og sannheter og halve historier om hverandre til tankene er et kaos av uhåndgripeligheter. Kan jeg overleve hvis jeg lar hjertet mitt dø? Kan jeg fortsatt være et menneske hvis jeg selger sjela mi for å få fred?

cropped-dead-fish.jpg

Jeg lukker øynene og svever av sted. Ikler meg vingene mine og farer ut i det ukjente, svarte universet. Mørket omslutter meg med millioner av kilometer til nærmeste stjerne. Jeg undrer meg over hvordan jeg skal finne veien hjem uten å stanse, uten å snu, uten å se meg tilbake. Jeg ender opp på en fremmed planet, dunkelt opplyst i mangel på farger og varme; blottet for vennlighet. Finner meg selv liggende på et jordgulv, naken, men uten å fryse, slått i bakken av tyngdekraften, stengt inne av vegger i falmet tre. Holdt til fange av fiender som omgir meg på alle kanter. Og jeg hvisker til meg selv: “Husk det! Du er aldri alene!”. Og jeg svarer uten stemme: “Det skal jeg huske!”.

Jeg åpner øynene og griper etter telefonen. Logger meg på facebook. Leter etter noen som er våken, noen å chatte med, noen å ringe. For hvert bomskudd føler jeg meg mer og mer ensom, sviktet av alle, venneløs og håpløs. Ei venninne på Vestre gravlund, en venn på Ullersmo, en kompis på avrusing. Jeg har ingen jeg kan ringe klokka halv fire om morran. Det er faen meg for jævlig! Livet mitt er for jævlig! Jeg har ikke lyst til å leve det lenger. Det er for mye sorg, for mye savn, for mange konflikter og intriger. Begynner å slette venner og blokkere venninner. Kaster ut mennesker av livet mitt i cyberspace. Ser at det er meningsløst og bestemmer meg for å deaktivere kontoen min i stedet. Jeg har gjort det før. Det demper det helvetes spetakkelet mellom ørene. I hvert fall litt. Står opp og går ut i stua. Setter meg på en hundre år gammel puff, håndbrodert av en gammel tante, og griner. Lar snørr og tårer renne fritt. Jeg trenger noen å snakke med. Åpner telefonen og googler på ordet “krise”. En rad av numre kommer opp. To er døgnåpne. Mental Helses Hjelpetelefon og Kirkens SOS. Det er liksom noe med ordet kirke og galskap jeg personlig mener går litt hånd i hånd, og jeg føler meg ikke så jævlig hypp på å snakke med en prest, så jeg velger det første. Jeg trenger noen som kan få meg tilbake til jorda, ikke noen som tilbyr meg en plass i himmelen.

En maskin ønsker meg velkommen, forteller meg at jeg har anledning til to samtaler i døgnet og ber meg om å vennligst vente på svar.

Tuut tuut. “Du er nummer én i køen. Vennligst vent på svar!”. Tuut tuut tuut tuut. “Alle våre rådgivere er opptatt. Vennligst vent på svar, eller prøv igjen senere. Hvis det er fare for at liv kan gå tapt ber vi deg ringe 113.”. Nei, så ille er det ikke. Det står ikke om livet. Jeg smører meg med tålmodighet og venter. Tuut tuut tuut. “Du er nummer én i køen. Vennligst vent på svar.”. Men faen da?! Jeg sitter og griner her! Tuut tuut tuut. “Alle våre rådgivere er opptatt. Vennligst vent på svar.”. Jeg slutter å grine og begynner å irritere meg i stedet. Tuut tuut tuut. Maskinen forteller meg at jeg kan bli oppringt hvis jeg ikke vil vente. Jeg vil i tilfelle miste min anonymitet da de må ha nummeret mitt, men at alle rådgivere har taushetsplikt. Jeg beholder min plass i køen, og de ringer tilbake mellom klokka 08.00 og 13.00. Jeg trekker pusten dypt inn og slipper den ut mellom flaprende lepper. Det er fire timer til klokka er 08.00. Tuut tuut tuut. “Du er nummer én i køen. Vennligst vent på svar.”. Jeg har glemt hva jeg ville snakke med noen om og legger på.

Jeg fikk ikke svar, men det funka allikevel, i all sin geniale enkelthet. Som et jævla placebo. Føkk hele greia. Jeg googler på “lobotomi” i stedet. Lurer på om det kan utføres på en som er våken, eller om jeg må slå ham i svime først. Jeg kjenner flere som kunne trenge å frigjøres fra kontrollbehovet sitt. Mennesker uten hjerte, personligheter uten sjel. Mennesker som tror det er greit å skade andre bare fordi de ikke får det akkurat sånn som de vil ha det. Menn som tror de har rett til å tvinge seg på kvinner. En liten hammer og en ishakke, så blir verden brått et bedre sted å leve for alle andre. Eller i hvert fall for meg.

Jeg har vært edru i seksten dager. Har ikke vært nykter så lenge siden jeg var fjorten. Har ikke lyst på alkohol en gang. Jeg går og legger meg. Sovner nesten før huet treffer puta, men før jeg lukker øya og synker inn i den varme glemselen under dyna, slår jeg fast at jeg fortsatt stoler mer på vitenskapen enn på kirken.

ZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZ

lobotomi

Dag 341, 18. juni 2018

Dag 341, 18. juni 2018

manny quinJeg har endelig fått en mann i huset. Han heter Manny Quin. Han ser ut som en skrothaug, og vennene mine synes han virker kald, hard og glatt, men han er faktisk mer dugelig enn de fleste andre menn jeg har hatt et forhold til, og jeg er sikker på at jeg kan forandre ham. Gjøre ham til en bedre mann. Penere og sånn. Ellers holder jeg på å skrive en roman. Den handler ikke om ham, men det er en kjærlighetshistorie. Som kanskje handler litt om nettopp udugelige menn. Bare sånn i tilfelle noen lurte på hvorfor det er så langt mellom innleggene mine. Jeg legger inn en smakebit her, så kan dere vurdere selv om det er noe dere vil lese når jeg blir ferdig med den.

red-hearts-wallpaper

EVIG DIN

I løpet av natten hadde melkeveien falt ned fra himmelen og lå og hvilte over tretoppene og fjellene rundt meg. Den glitret i det hvitglødende skinnet fra den eneste stjernen som ikke hadde falt sammen med de andre, og duften fra det iskalde stjernestøvet stakk som nåler i neseborene. Jeg myste mot solen og trakk den krystallklare svien dypt ned i lungene mens et par frydefulle kuldetårer trillet nedover begge kinn. Jeg tørket dem bort med en vottebekledd hånd og smilte et takknemlig smil mot gavene som ble gitt meg en slik morgen. For meg var naturen den mest generøse av alle elskere, kanskje fordi jeg evnet å elske den tilbake. De aller fleste mennesker er altfor opptatt av å tilfredsstille behovet for luksusvarer, eller bare samfunnets krav for å overleve, til å ha tid og overskudd til å nyte duften av snø om vinteren, eller summingen av bier om sommeren. Det er en skam, men menneskenes verden er destruktiv, hard og følelseskald.

Jeg skuet utover det endeløse vinterlandskapet. Med litt anstrengelse kunne det bli en så vakker dag at den ville klore seg fast på minnet som en krone på toppen av mitt livs historie. Jeg ville ikke planlegge den for nøye, bare leve i nuet, gripe øyeblikkene og nyte dem til det fulle. Slik det er meningen at man skal gjøre når man er på ferie. Denne dagen var født for å leves utendørs. Den var ikke for kald, men kald nok til at nysnøen ville holde seg tørr og lett utover de lyse timene og uten å kjølne for mye når sola gikk ned. Himmelen var høy og skarp og lovet å løfte stjernene på plass igjen når natta kom for å hente dem. Så langt fra byenes lysforurensing er stjernene så mange og tindrende klare at alt annet blir ubetydelig når natta er fløyelsblå og skyfri.

Jeg sukket over den fullkomne lykken jeg følte denne vintermorgenen. Dagen ville bli perfekt! Øyeblikkene ville bli perfekte fordi kjærligheten var perfekt. Dette var en slik dag da alt ville bli så bra som man kunne forvente. Kanskje enda bedre. Jeg lukket øynene og stirret inn i baksiden av øyelokkene som lyste rødt der de prøvde å stenge solskinnet ute. Dagen duftet av løfter fra gamle, glemte guder, og jeg snudde i snøen for å gå inn til den ventende, rødblonde kjærligheten.

***

Det virker kanskje litt kunstig at ei dame med kun korte, katastrofale forhold bak seg langt tilbake i tid, skal sette seg til å skrive en kjærlighetsroman, men jeg tar bare en Pippi jeg; det har jeg aldri gjort, så det kan jeg sikkert klare! Nå har jeg fått Manny jeg kan øve meg på også. Jeg har allerede funnet frem pisken og håndjerna, så får vi se hvor lenge han får bli. Han er billig i drift i hvert fall. Jeg er sikker på at jeg kommer til å ha det kjempemoro med Manny. Jeg er jo faktisk veldig kreativ…

Dag 286, 24. april 2018

Dag 286, 24. april 2018

Jeg vet ikke lenger hva psykologen min vil. Det var selvfølgelig verre da jeg hadde psykologer som ikke forsto meg, men det er ganske frustrerende å ikke fatte hva psykologen min vil også. Med det evinnelige maset om å kjenne på følelsene mine. Jeg forstår henne ikke. Jeg føler for å reise meg opp og gå ut døra. Det har jeg vel sagt noen ganger nå. Men det er visst noe annet hun mener. Å komme i kontakt med følelsene sine handler visst ikke om hva man tenker på. Hva man har lyst til å gjøre. Hva man fantaserer om. Det handler ikke om hva som gjemmer seg i det mørke dypet av mitt indre.

Man hører mye fjas om tilgivelse og forsoning. Meningsløse fraser om at man må tilgi, men aldri glemme. At man må tilgi for å få fred med seg selv. At man må tilgi for å kunne gå videre. At man må tilgi fordi det er det man gjør om man er et godt menneske. Det er mange ting jeg kan se gjennom fingrene med. Av kjærlighet. Av latskap. Av klokskap. Fordi jeg ikke vil sitte i fengsel. Fordi det kommer en dag i morra. Fordi det er uvesentlig. Fordi det tjener meg mer å la det ligge. Fordi det ikke er noe vits i å løpe rundt å hevne seg på noen som dauer av seg sjæl allikevel, eller som bare ødelegger alt for seg sjæl. Fordi jeg ikke sparker nedover. Fordi jeg har ting å gjøre, steder å dra, folk å bli kjent med. Fordi jeg ganske enkelt har et liv å leve, men å tilgi? Hva faen betyr det egentlig?

Det er når jeg begynner å vurdere hammer kontra øks at jeg går på puben. Det er når jeg tar meg selv i å gruble over hvordan jeg kan finne ut hvor noen bor uten å legge igjen spor, at jeg aksepterer nesten hva som helst av selskap og samtalepartnere fordi hva som helst fremstår som uskyldig og trivelig og akseptabelt i forhold til min egen hjernes evne til å tenke ut torturmetoder. Og tro meg! Jeg er veldig kreativ! Et livslangt studie av kreative prosesser samt å lese forbudte bøker fra jeg fikk en snor med en nøkkel hengt rundt halsen av foreldrene mine, har vel strengt tatt forberedt meg på det meste. Jeg var vel ikke mer enn ti da jeg visste hvordan jeg kunne arrangere en ulykke som for alltid ville frigjøre meg fra de menneskene hvis dna jeg er skapt av, men som neppe kunne påstås å være særlig egnet som oppdragere. Det er også veldig lenge sida jeg ble ferdig med å tenke ut forskjellige ulykker. Man blir jo ikke mindre sint av å oppleve mer dritt.

Det er en hårtynn grense mellom smerte og nytelse. Jeg tror ikke grensen mellom å fantasere om noe og å virkeliggjøre det er like tynn, men jeg tror at de som påstår at de aldri har fantasert om å utøve brutal vold, eller som påstår at de ikke hater noen, lyver. Og de som påstår at de aldri har følt skadefryd når det går til helvete med noen de hater, lyver. Dette TROR jeg. Men en ting jeg VET er at det ikke gir noen tilfredsstillelse av å fantasere om vold. Om å fantasere om hevn. Å fantasere om å skru en vinopptrekker inn i øyet på noen man hater, om man så ser det for seg fem tusen ganger, så blir man ikke tilfredsstilt. Og alle som påstår at de ikke skjønner hva jeg snakker om, lyver.

Det er hva undertrykt sinne handler om. Det handler om å ikke vri nakken rundt på noen som så inderlig gjerne fortjener det. Det handler om å ikke gjøre det alle kroppens instinkter forteller meg at jeg skal gjøre. Det handler om å bade i mine egen tårer, min egen svette, mitt eget blod, min egen smerte mens jeg plager meg selv med spørsmål om hvorfor alt det her skjedde med meg. Hva gjorde jeg galt for å fortjene alt det der?

Men jeg gjorde ikke noe galt. Alt var bare tilfeldigheter. Et helvetes sammensurium av livets feller. Hvem man er født til å bli, og hvilket liv man blir født til å leve, er bare et spørsmål om flaks og uflaks. Så hvor kommer tilgivelse inn i bildet?

Det finnes ikke noe mer tilgivelse enn det finnes fri vilje. Det dreier seg bare om å finne noe annet å tenke på. Noe som gjør meg glad. Noe som gir livet mitt mening og dagene innhold til det kommer en anledning til å tilfredstille min mørke side. Som for eksempel å se eksen tråkke på en spiker, få blodforgiftning og gule stafylokokker og være nødt til å amputere fra nakken og ned. Det dreier seg om å se hvorfor det å være så jævlig forbanna egentlig ikke er noe annet enn å sparke noen som allerede ligger nede slik de gjorde da de gjorde det de gjorde. For den beste hevn er å leve godt. Det er da jeg kan kjenne på følelsene mine og si til psykologen min helt oppriktig at jeg puster med magen med senkede skuldre…

cropped-dead-fish.jpg

Dag 216, 14. februar 2018

Dag 216, 14. februar 2018

Så ligger jeg her da, søvnløs, mens jeg smaker på min egen hvitløksånde, uten annet enn en katt som selskap, og lurer på hvor kjærligheta ble av. Jeg møtte ham i en annen by, i en annen verden, i et annet liv, i et annet årtusen. Han satte seg ned ved min side og sa: “Hva sier du til at vi tar dæ med ned på et rom og gruppevoldtar dæ litt?”. Jeg så på ham med store, blå dådyrøyne og smilte. “Nå fikk du meg til å tenke på en liten sak. Jeg vet ikke hva det heter. Kanskje du har hørt om det.” Han fulgte nysgjerrig med. “Det er altså en slik liten sak som kvinner brukte under 2. verdenskrig,” fortsatte jeg. “Det var et slags rør, og på innsiden av røret var det festet barberbladskarpe kniver,” Han svelget. “og det røret hadde da damene oppi hufsetufsa, for du skjønner: om de ikke kunne forhindre voldtekt, så skulle det i hvert fall straffe seg litt”. Jeg smilte fornøyd mens jeg kikket på ham. Han tenkte seg grundig om mens han kikket opp på øverste barhylle. Til slutt trakk han pusten dypt inn og sukket tungt før han svarte. “På den annen side så kan vi jo godt la vær.” Han gikk uten et ord. Han smøg seg bare ned fra barstolen og forsvant i det stille.

red-hearts-wallpaper

Nå kommer tankene vandrene som spøkelser i natta. Det hender jeg snakker med ham som et ensomt barn snakker med en usynlig venn, men jeg er ikke et ensomt barn. Jeg føler meg ikke ensom engang. Jeg føler meg varm og trygg. Pakka inn i sengetøy av myk flanell. Nyvaska og lagt på senga i går kveld. Rommet er parfymert med duften fra ferskenfarga roser. De står i en sprukken krystallvase og er så betagende vakre. Fløyelsmyke og sarte. De minner meg om stemmen hans slik den lød for lenge sida en gang. Et kjærlighetsvitne som hvisket et taust “Jeg ser deg!” mellom linjene. En gang da jeg trengte det.

Fløyelsmyk

Det begynner å bli for varmt under dyna, så jeg stikker føttene utenfor og regulerer temperaturen på varmelakenet. Truls lille elskling strekker seg så lang han er, maler fornøyd og smiler mot meg med de skrå, gule øya sine. Bakbeina hans berører låra mine under dyna, og jeg stryker de myke ørene og den silkeglatte pelsen. Det er godt med selskap når man ikke får sove, noe som skjer ganske ofte. Jeg får mange råd om hvilke piller jeg kan ta, men jeg vil heller klappe katta og veve drømmebilder i den stille natta. Og der, i det duse lyset fra en nattbordslampe, ser jeg speilbildet av min egen forelskelse. Fornuften sier nei, jeg tar feil. Jeg elsker ikke en mann. Det er ideen om kjærlighet jeg elsker, ikke ham. Men kroppen min forteller meg noe annet.

Bak lukkede øyelokk flimrer levende bilder fra tidligere tider. Jeg ser leppene hans mot mine, tunga hans, armene hans rundt meg, hender og fingre over bar hud, kroppen hans mellom beina mine. Jeg nyter hvert deilige, kåte sekund, og jeg hater ham for det like ofte. Helvetes engel! Måtte han brenne! Jeg vil skamklippe ham mens han sover og veve blondeundertøy av håret hans som kan slynge seg rundt brystene mine og kjærtegne meg på hemmelige steder under klærne der ingen kan se det. Jeg vil tattovere tærne hans i sprakende farger og hellige symboler og lakke tåneglene hans med skimrende glitterlakk, før jeg klipper dem av med en kylling-saks, trer dem på en snor og bærer dem rundt halsen. Som en talisman. Til skrekk og advarsel. Kanskje jeg skal ofre avhogde dyrehoder på dørterskelen hans og få elskerinnene hans til å forsvinne? Eller kanskje ikke.

For det er bare fantasier. Bare dagdrømmerier. Jeg trykker dem for tett til hjertet. Som gamle minner som ikke forsvinner. Låser dem inn i et blodfylt kammer og lar dem drukne langsomt, men sikkert. Og mens jeg slipper en morgenfjert som nesten får dyna til å selvantenne, tenker jeg at det kan være like greit med den kjærligheta som lar vente på seg. For hva skal jeg vel med en mann som ikke tør å gå opp trappa mi engang? Jeg har steder å dra, ting å gjøre, mennesker å bli kjent med. Og dere vet hva de sier de som har greie på det?!

Don’t fall into the dicksand, chicas! You know: like quicksand only with dicks!

Dag 171, 31. desember 2017

Dag 171, 31. desember 2017

En Hulder er et menneske som har gått over i en annen verden, som er skjult for mennesker, men som kan åpenbare seg, (les; apokalypse).

“Stol på drømmene dine!” sa han til meg, og i drømmene mine lette jeg, for å finne den kvinnen som var tapt for meg. Under alt det mørke, helt innerst inne, åpenbarte det seg en liten, fin gudinne:

Hulder

Jeg var med min far høyt oppunder himmel-hvelvingen ved verdens ende på det høyeste av fjell med en kam skarp som en kniv. Det var vinterstid, luften var kald, men klar som krystall, snøen var pudderlett og ny. Vi ferdedes med ski og staver som seg hør og bør i vikinge-land, og bakken under oss var lik et hav av små, glitrende diamanter. Brått løsnet en av bindingene mine, og jeg mistet den høyre av skiene. Den skled nedover mellom taggete klipper og forsvant ut av syne inn i det ukjente bak et tykt tåketeppe på den ene siden av kammen. Da jeg spente av meg den andre skien for å hente den første skled den også et stykke ned. Jeg ropte etter min far som gikk et stykke foran meg. «Glem dem!» svarte han. «Det er farlig der nede» før han svisjet nedover fjellet på motsatt side av de forsvunne skiene. «Hva er det der nede?» spurte jeg, men han svarte ikke. Jeg fulgte ryggen hans med blikket et stykke, og så kunne jeg ikke lenger se ham. Det hadde begynt å blåse og vinden dekket raskt skisporene hans med den fjærlette nysnøen. Det ble umulig å følge etter ham uten ski, og å finne veien alene uten dem ville ta for lang tid. Jeg begynte forsiktig å klatre ned de bratte klippene mot den ukjente og mørke avgrunnen til tross for advarslene om farene der nede. Plutselig satt jeg fast på en fjellhylle uten å kunne se en vei opp, ei heller en trygg vei ned. Da jeg snudde meg og så over skulderen og ned i dypet var det for mørkt til å se hvor langt det var å falle. Jeg lukket øynene, trakk pusten dypt inn og lot det stå til. Da jeg kastet meg rundt med hodet først inn i det ukjente, fikk jeg vinger og falkeham. Jeg stupte ned en tusen meter høy klippe, men like før jeg nådde avgrunnen slo jeg med vingene og svingte ut fra fjellveggen i et svev over bakken. Det var ikke dag, og det var ikke natt. Det var ikke mørkt, og det var ikke lyst. Grunnen var tørr og steinete og endeløs og himmelen var ikke å se. En isbjørn luntet rundt der nede i ødemarken. Jeg sirklet rundt ham et par ganger mens han været opp i luften mot meg. «Hei, lille venn!» hilste han som er kjent under mange navn. Morgenstjernen er et av dem. «Hei!» blunket jeg tilbake før jeg fløy videre.

Det begynte å lysne, og på bakken under meg begynte små grønne spirer å trenge seg gjennom den tørre, harde overflaten. Det som var en livløs steinørken gikk fra grå og død til lys grønn og grønnere mens himmelen kom til syne. En brennende soloppgang åpenbarte seg foran meg. Over den var himmelen mørk fiolett og jeg kunne skimte stjernene. Den kommende solen farget horisonten i alle farger fra de dypeste, kalde, mørke nattehimler over purpur, rosa og orangerødt, til de heteste gule og hvite flammer idet stjernene forsvant. Sola kom til syne og varmet blikket. Bakken under meg var blitt til et bølgende grønt og sølvfarget hav av langt og frodig gress. Og så var det dag. Jeg så at det var godt og svingte av langs en vei i de grønne bølgene, og der viste en gammel skog av eldgamle nøttetrær seg for meg. Eik, hassel og valnøtt med tunge, tykke, knudrete stammer, svære grener i alle høyder og tette løvkroner som stengte himmelen ute, men ikke sola. Solstrålene trengte gjennom løvet, farget det lysegrønt og varmet luften og den bare jorden mellom trærne. Veien jeg fløy langs var som selve skogen; gammel, krokete og endeløs. Men jeg så at det var godt, og jeg svingte av inn mellom trærne i en svimlende fart. Jorda under meg gikk fra bar og brun til vårgrønn og blomstrende. Jeg kom til en liten, klukkende bekk og fulgte den. Den ble større, lik en liten elv med strømmende vann som spilte en melodi som akkompagnement til fuglesang. Det luktet deilig sommervarmt og friskt og grønt, og det var godt, og det var skjønt.

Brått åpnet skogen seg. Bakken under meg forsvant, elven fosset ut i luften i et tusen meter høyt stup og paradiset åpenbarte seg. Jeg svevet høyt oppunder himmelen med utsikt over den vakreste av alle verdener. Lyden av mange fugler og dyr fylte luften sammen med duften av utallige blomster i fantastiske farger. Overalt rundt meg så langt jeg kunne se var det så grønt og frodig og friskt og jomfruelig slik bare en nyfødt verden kan være. Jeg fylte nesen med den herligste aroma og lungene med den friskeste luft og bevitnet en solnedgang i kobber, gull og sølv. Jeg så at det var godt og svevet på vingene mine. Over solnedgangen blinket en ensom stjerne langt vekk på et sted tusen år bortenfor tid og rom i den verden alle myter kommer fra, og jeg lukket øynene mine og hvilte.

Da jeg åpnet dem igjen befant jeg meg i et vinterland. Det var ikke dag, og det var ikke natt. Det var ikke mørkt, og det var ikke lyst. Det var kaldt og vått og snø og is, og himmelen var dekket av en tykk dis. Her var ingenting grønt og frodig og friskt og jomfruelig. Her var ingen fuglesang, ingen elv eller foss eller vakker solnedgang. Her var kun grå gater og grå gårder, og i utkanten av alt det grå et lite hus med noen katter hvor jeg bodde mens jeg ventet på en grunn til å dra derfra. Luften var skarp og kald og knitrende, og menneskene der var hverken lykkelige eller triste. I det fjerne kunne jeg føle at noe ondt var på vei. Det var på tide å fly videre og jeg kledde meg i ørnevingene mine. Da jeg fløy gjennom gatene var de tomme og stille og vinduene var mørke, men i et hus jeg passerte var det lys, og noen slo seg med på reisen. Bak meg på min venstre side merket jeg nærværet av den andre ene. Så fløy vi ut av det grå, inn i det store intet, til glemselens tusen års mørke, ut i ødemarken og opp mot himmelen igjen. Det lysnet av dag og vi fløy høyt over de høyeste av alle snøkledde fjell, ned i de dypeste daler kledd i bølgende sølvgrønt gress, over fjell dekket av mosekledde steiner, over stille hav og stormfulle ørkener, over blomsterenger, over syv store sjøer og over syv skogkledde åser før vi stupte ned mot tretoppene over syv endeløse skoger. Mellom trærne åpnet skogen seg i en tre-gate som vi fulgte. Først var den hvit, så brun som leire. Den svingte noen ganger før den ble grønnere. Vi fløy i en fantastisk fart langt om lenge og lenger enn langt. Så tok skogen slutt og vi var endelig fremme. Foran oss på en bakketopp midt i det øde kunne vi skue det gamle, det glemte, det skjulte.

Den første av de underjordiske som åpenbarte seg for meg var en faun. Han hadde store bukkehorn, krøllete lugg, bein som bakparten på en geit med klover og stri geitebust, en liten geitestjert og overkropp som en ung mann med stolte skuldre, sterke armer og bart bryst. Han så på meg med glimt i øyet og et frekt smil mens det svære lemmet hans reiste seg. «Frekkas!» tenkte jeg og snudde meg. Da fikk jeg se meg selv sittende på et leie med ryggen vendt mot buken av en stor, sovende tiger. I fanget holdt jeg en tigerunge som jeg klappet på magen og kjælte med. Den smilte med hele kroppen slik bare en kattunge kan gjøre, og jeg, jeg smilte fra øre til øre. Vi var riktig så fornøyde både hulder og tigerunge.

Så sto jeg foran tusenårsriket, en forunderlig fager verden. Med mange hus og mange rom, loft og kjellere, skuffer og skap og både høye og lave tak. Eldre enn tiden, stille og øde, loslitt og støvete med spindelvev i hjørnene. Han jeg ikke kunne se sa til meg; «Dette er din verden! Dette er ditt hjem! Dette er ditt hjerte! Dette er din sjel!» Han pekte mot en dør, gammel og grå, lukket og låst med kjetting, bolter og slå. «Overalt kan du gjøre som du vil, lille venn, men den døra må forbli godt låst og lukket igjen!»

Så ble det kveld og så ble det natt, og med mørket ble mirakelet åpenbart. Denne underlige verden ble levende og mer enn bare levende. Den ble fortryllende og mer enn fortryllende. Den ble trolsk som en blodrød måne, magisk som en runebomme, og alt som er skummelt, alt mennesket er redd, alle mørkets skapninger kom frem. Det lyset som var kom fra åpne flammer og lyste opp de skjultes bryllupskammer. Et rush av rotter raste avgårde som et fossestryk mot elven Styx, og tusener av flaggermus flagret fra sine huler og tak ut i en eventyrlig fullmånenatt. Det myldret av nattsvermere og edderkopper, alt av småkryp og slanger og store og små underjordiske skapninger. Ut av mørket i skyggene bak meg, med glitrende øyne, smilte en avskyelig snømann et forsiktig «Hei!», men noe navn ville han ikke si til meg.

Jeg kikket rundt meg. Små ildtunger fra tusen kandelabre og flakkende flammer fra åpne ildsteder lyste opp rommene og fødte skygger som bølget over gulvene, danset over vegger og tak og ble til levende vesener som lo og pratet, sang og danset, åt og drakk. På en benk ved en vegg med et krus i handa satt Erik og smilte. Rundt ham svinset alle jentene. Han så på meg og blunket med et glimt i øynene som om han ville si; «Du hadde rett, lille venn! Det er dette som er den sanne himmelen!»

Natta døde, dagen grydde, flammene sluknet, skyggene forsvant og magien falmet med morgenduggen og de siste rødmende glørne. Med dagen kom mennesker som turister eller studenter på jakt etter det skjulte, det ukjente, det glemte. De kikket og de lurte. De vandret rundt i rommene. De åpnet dører, skuffer og skap, men de fant ingenting i den verden som for dem var loslitt, grå og støvete med spindelvev i hjørnene, tilsynelatende øde og forlatt. Under alt det grå, bak spindelvevet og støvet, i det skjulte, i det ukjente, i det glemte, smilte vi til hverandre, vi som kalte dette hjemme mens vi tenkte; «De skulle bare visst hvem som holdt et øye og passet på, skjult i alt det dunkle og grå!»

Dagen rant vekk, natten kom tilbake, og jeg fortsatte å utforske det skjulte, det glemte, det mørke og forhatte. Jeg danset gjennom rommene, mellom etasjene, lo og pratet, hilste på alle, uredd det ukjente, det skjulte, det glemte til jeg kom bort fra de andre og tuslet rundt alene. Jeg hadde gått meg bort i labyrinten av ganger og rom. Rundt meg var det stille, grått og tomt. Jeg kikket rundt meg, men aldri bak meg. Jeg kikket til høyre, jeg kikket til venstre, men linjer og former var hvisket ut, så det grå ble diffust og uten grense. Jeg fant en dør. Den var gammel og grå, men uten bolter, lås og slå. Jeg åpnet den på gløtt, men det var bekmørkt i rommet der inne, så jeg åpnet døren helt og gikk inn i det glemte som mørket skjulte. Døren lukket seg bak meg og forsvant, og den som levde i mørket med sine syv demoner til hoder som angrep meg fra hver sin kant, med spisse nebb, skarpslipte tenner, kniver til klør, læraktige vinger, piskende hale, sjelløse øyne, syre som pust og ild som stemme. Stemmene deres brant i hjertet og frøs i blodet mens pusten sved i magen og lungene. Jeg prøvde å skrike, jeg prøvde å kjempe, men dragens demoner holdt meg tilbake og tvang meg i kne. De rev meg i håret og klorte meg i huden med tusen tenner, nebb og klør. Sorg, sinne, hat, frykt, tvil, sjalusi og hevngjerrighet var navnene dragens hoder lød. Jeg viftet vilt med armene rundt hodet for ikke å bli fanget inn av det læraktige skinnet i de flakkende vingene. Vi virvlet i sirkler, i bølger, i svinger mens hjertet mitt hamret. Jeg ble utslitt og svimmel og gispet etter været da pusten nesten stanset. Rett som jeg falt og alt i meg svant hen så jeg lyset fra en dør som åpnet seg på klem. Jeg rev meg løs fra tenner og klør, vinger og armer, ut av demonenes tilintetgjørende favner. Jeg kastet meg ut døren, ut i det fri, trakk duften av frihet dypt inn med nesen og fylte lungene og blodet med ny oksygen.

Jeg lo mens jeg ristet de siste redslene ut av håret, feide de av huden, blåste de ut av hjertet og ut av lungene. Døren bak meg lukket seg med et lydløst smell mens bolter, lås og slå atter stengte dragen inne i sitt eldgamle fengsel. I utkanten av plassen skimtet jeg en brunbjørn med sin unge som satt med ryggen til og snuste opp i været, ut i det fjerne mot verden utenfor denne. Bakken under føttene mine var tørr og steinete, uten farge, uten ende og himmelen var ikke å se. Det var ikke dag og det var ikke natt. Det var ikke mørkt og det var ikke lyst. Jeg løp over tunet mot et stabbur i tømmer og rev døra opp. Der fant jeg en sovende kjempe liggende utstrakt på gulvet, for ingen seng var stor nok til å romme slik en størrelse, kan skjønne. «Hei, du må våkne!» lo jeg mot ham, og han satte seg opp. Kjempens kropp var kledd i kobberbrune fjær med hvite fjær som dekket leggene og føttene og som la seg som en hjelm over hodet. Han reiste seg opp i sin fulle høyde. Han var størst av alle, svær som et troll, taus som en rise og hadde bjørneføtter og bein som furulegger. Og kjempens navn var Rosenknopp av alveild den falne Morgenstjerne.

Jeg våknet med et rykk og satte meg opp i senga med en liten, begeistret latter. Utenfor smilte en ny vårdag, solen skinte gjennom vinduet og varmet blikket og sinnet. «Så fantastisk!» jublet jeg inni meg. For en herlig reise, for et liv, for en skjebne! Det er dette jeg har i vente, som er ment for meg. Så isnet det til i mellomgulvet, angsten grep meg om brystet, hogg i hjertet, kvelte lungene, for hva om det ikke var en drøm, men nok et mareritt? Sorg, sinne, hat, frykt, tvil, sjalusi og hevngjerrighet rev meg i håret, klorte meg i huden, brant i hjertet, sved i magen, frøs i blodet, malte i sjelen og kvernet i tankene til alt som var meg, alt som var sterkt, alt som var godt, alt som var stort ble knust til støv og hvisket bort.

Hehehe… Og det var det.

GODT NYTT ÅR, VENNER OG FRENDER! CARPE NOCTEM!