«Hvordan så han ut?», spurte hun. Jeg smilte. «Han hadde langt, vakkert, kobberrødt hår som alderen bleknet så det skinte som messing. Huden hans var lys brun og lå stramt over muskler som vitnet om år med hard trening.”, forklarte jeg. “Han møtte meg alltid med et stort smil. Leppene hans var fyldige med en furten underleppe som tagg om å bli kyssa og bitt. Han hadde uforglemmelig dårlige sjekkereplikker og hender som så ut som de kunne få til hva som helst.». «Men hvorfor er dere ikke sammen?», ville hun vite. “Hva var det som kom i mellom dere?”.

Jeg lever som et villt dyr; jeg hverken røyker eller drikker. Sitter bare i senga og skriver. Små historier, ei bok som får til og med meg selv til å lure på om det er noe galt med meg. Ser på netflix mens musklene svinner hen og hjernen antar samme smak og konsistens som en tyggis man har tygd på i timevis. Har dratt frem min gamle Lateral Thigh Trainer som har stått og samla støv siden jeg fikk prolaps og ble delvis lam i det ene beinet. Det var i 2007. Det gikk over det også, men LTT’en ble stående stille. Den kunne ikke en gang brukes som klesstativ, bare som hybelkanin-produsent, men nå har jeg dratt den ut i stua og tørka støv av den. Tatt noen usikre steg opp og ned. Løfta litt på manualene mine også. Og dratt på meg en strekk i skulderen. Det gjorde jeg mens jeg lå på sofaen og så på The Crown. Jeg skulle bare rette litt på puta og så var det noe i skuldra som gjorde noe den ikke skal. Jeg prøvde meg på noen enkle ballettøvelser fra ungdommens dager. Sånn for ryggens skyld. Det gikk forbausende bra, akkurat da, men det var ikke helt uproblematisk å få på seg buksene dagen etter. Jeg måtte en tur til kiropraktor. Fikk beskjed om at jeg ikke er tjue år lenger. Det var jeg altså ikke helt klar over. Noen måtte faktisk si det til meg, men har jeg skjønt det?

Jeg fikk verdens beste julegave. Av pappa. Ny seng. Regulerbar. Har ikke sovet så godt på det jeg kan huske. Jeg ofra til og med Donald-kavalkaden for å feire juleaften sammen med dem; familien. La Famiglia. Så godt sover jeg. Jeg sover så godt at jeg har valgt å bruke senga som arbeidsplass også. For når jeg våkner og fortsatt har bilder surrende i hodet av en mann som parterer en annen med motorsag mens han forklarer meg hvor forsiktig man må være når man går løs på skallen, for hvis man skal lage kunst av det som om det skulle være et stykke tre, må man være forsiktig så man ikke kapper hele hodet av, så må det jo ned på papiret. Eller i hvert fall pc’en. Jeg kan ikke gå rundt med sånt i tankene hele dagen. Man kan jo bli gal av mindre. Så pc’en står ved siden av senga, klar til kamp.

Jeg liker å ta små turer i mine aners fotspor. Det gjør meg ydmyk å sitte ved Johannes-kapellet i Nidarosdomen og se navnet til Sara Thomasdatter Hammond felt ned i gulvet i messing og marmor. Eller å gråte en skvett ved gravstedene i Kristiansund, se husene de bodde i, svanen fra tante Margits apotek på lokalmuseet. For alt dette er meg. Alt dette er en del av meg. Da jeg sleit meg gjennom åra på skolen til tross for angst og depresjoner og astmaanfall som aldri ga seg og sykehusopphold og idioter som terroriserte meg år ut og år inn; hver gang jeg følte for å bare bli liggende på sofaen og aldri reise meg igjen, da tenkte jeg på mormor. Mormor som var skolens beste elev, men som ikke fikk lov til å fortsette, til å ta en utdannelse, så hun måtte vaske for andre hele livet til kroppen hennes var ødelagt og hun ble minstepensjonist. Om jeg ikke orka å fortsette for meg sjøl, så skulle jeg i hvert fall gjøre det for henne. «Livet er en gamp og på den skal jeg ride!»

Pappa tok en dna-test for ei stund sida. En sånn My Heritage-greie. Det viser seg at alle mine mannlige aner på hans side er fra Irland, iblandet litt blått krigerblod fra Delbhna Tír Dhá Locha. Det var et par ting som falt på plass der. Det er visst noe med at deler av hukommelsen er nedarvet. Hamret inn i dna-profilen vår som spøkelser fra gamle tider. Og kobberrød kjærlighet ruster ikke. Den blir først som gull. Så blond og til slutt hvit. Den gråner ikke som andre.

“Men hvorfor er dere ikke sammen?” spurte hun. “Hva var det som kom i mellom dere?”.
For mange klovner. For mange døde menn.