Dag 75, 28. september 2017

Dag 75, 28. september 2017

Aldri har det skjedd at verden har blitt redda av en mann, så egentlig burde vel helten i alle eventyrene være en kvinne.

Jeg sitter på bussen blant fremmede og gråter og vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg har ingen røtter. Jeg har inget land. Jeg har ingen steder å dra, ingen plass jeg kan kalle mitt hjem. Jeg har mista min lille tvillingsjel. Jeg sitter på bussen pakket inn i en silkekokong av bunnløs sorg. Jeg sitter blant fremmede gjemt bak et slør av tårer; de kan ikke se meg, jeg kan ikke se dem.

Akkurat i det øyeblikket jeg visste at jeg elsket deg av hele mitt hjerte… Akkurat i det øyeblikket jeg visste at vi skulle være bestevenninner og henge sammen i tykt og tynt resten av livet… Akkurat i det øyeblikket var du borte.

Det siste du snakka om før vi klemte hverandre farvel, men på gjensyn, var første gang vi traff hverandre. “Husker du det, Maria?” ropte du med din uanstendige, småonde, frydefulle, lille latter. “Husker du det?” Det gikk ikke an å la være å le med på det. “Ja, Luca!” humret jeg tilbake. “Selvfølgelig husker jeg det! Hvordan kan jeg vel glemme det? Vi lo så fælt at vi nesten kasta opp før vi sjangla videre til neste stopp.”

Luca og meg

Og alle rundt oss lo med oss, en og samme rare sjel, men i hver sin kropp. Så sa du noe jeg ikke fikk med meg for jeg var så opptatt av å drukne i de utrolige øynene dine. Jeg tenkte at du ikke kunne være av denne verdenen du heller. Jeg tenkte at du ikke kunne være menneskelig. At du måtte være en alv eller noe. Jeg tenkte at når vi skulle sitte med hver vår øl, eller vin, eller dram samme kveld, og du pratet i vei om noe jeg mest sannsynlig ikke ville skjønne halvparten av, men som helt sikkert ville være ganske smart, da skulle jeg telle alle fargene i øynene dine. Men det fikk jeg aldri gjøre.

22092585_10154717683007373_2104515261_o

Jeg tror sjelen din må være laget av regnbuer, eller kanskje regnbuene er laget av den. Det føles som jeg skryter når jeg kaller meg din tvillingsjel, min lille søster i ånden. Sammen med deg følte jeg meg så rik, og uten deg føler jeg meg så fattig! Når du var der var du liksom lyset, veien, sannheten og livet, men nå er du borte. Vår skinnende solstråle, med all din edder og galle, forbannelser og samfunnshat. Med din altfor høye latter og utestemme overalt. Det føles som om jeg er blitt ramma av både svartedauen og jødeforfølgelsen på en gang. Jeg kan aldri se et bøketre i sin høstprakt uten å tenke på deg. Jeg kan aldri se en regnbue, et blått teppe, en rødvinsdrikkende skunk eller en smurf for den saks skyld, uten å tenke på deg. Hvordan skal jeg nå gå i Opera’n, eller på Blitz uten å bli forfulgt av spøkelset ditt?

Jeg rakk ikke å skjenke deg døddrukken den kvelden, og det veit jeg du ønska deg nesten mer enn både fred på jord og frikort på polet, men det siste jeg lova deg var å begynne å spille rugby. Jeg får ikke trukket tilbake det løftet nå, så i stedet for en skjenk får jeg bare løpe ut på gressmatta og knekke armer, tenner, fingre og bein for deg, Smurfeline.

Du ble ikke så gammel i denne verden, vår lille sitronkaramell, men du veit hva de sier de som har greie på sånt? As long as they speak your name, you shall never die!

May the force be with you, Luca Sky Walker!!!!