Dag 45, 29. august 2017

Dag 45, 29. august 2017

Det er nok mange som mener at bunnen er nådd når man sovner på sin egen dørmatte fordi man ikke finner nøklene som glapp ut av hendene kvelden før og ble liggende på gulvet en halv meter fra der hodet traff dørmatta, men nei. Med mindre noe slikt inntreffer flere ganger i uka, er dette bare et tegn på at man har vært i et litt for artig selskap med litt i overkant livlige venner. Bare moro med andre ord. Nei, det var ikke på dørmatta jeg traff bunnen. Jeg traff bunnen mange år før jeg traff dørmatta.

Det er forbausende hvor lett man treffer bunnen når man føler seg ensom og forlatt. Spesielt hvis man bedøver følelsene sine og ikke minst dømmekraften i substanser man får kjøpt både på butikken, på apoteket og på den litt mer lugubre delen av det åpne markedet.

Meg selv 2010

Ta en titt på dette bildet! Her er det flere år siden hjerte, sjel og sinn raknet fullstendig i sømmene og ble spredd for alle vinder med orkan i kastene. Det er også noen år siden jeg famlet rundt i et beksvart mørke på leting etter noe, hva som helst som kunne gi meg et hint om hvem jeg er. Totalt tap av selvbilde. Jeg begynte så smått å finne meg sjæl i en artikkel om Judas , av alle ting, i National Geographic under et aldri så lite opphold på intensiven på Ahus etter at den ene lungen min hadde kollapset. Jeg rakk å ta noen eksamener før jeg traff bunnen. Jeg traff bunnen oppe i Nord-Trøndelag et sted, uten å si noe mer om det. Det var da jeg endelig kom til det punktet at jeg spurte meg selv om hva i helvete det var jeg holdt på med. Bildet er en konsekvens av at jeg traff bunnen. Eller rettere sagt; bunnen traff meg. Skikkelig hardt. Midt i ansiktet. Det var da jeg ville reise (meg) fra bunnen at bunnen traff meg midt i planeten. Jeg vurderte å brenne ned huset med bunnen i, men lot det være siden jeg ikke ville kaste bort et sekund mer av livet mitt på bunnen, spesielt ikke i et fengsel. Det finnes som kjent ikke kattunger på Bredvet. Etter at jeg publiserte bildet på sosiale medier, har bunnen holdt seg på en passende avstand av minimum 170 kilometer, så jeg trengte ikke å bekymre meg for det.

Om jeg velger å helle bensin over en mann og tenne på, har det egentlig ikke så mye å gjøre med hva han har gjort, eller ikke gjort. Det er helt avhengig av min grad av selvkontroll. Min evne til å kontrollere følelser og impulser. Min evne til å analysere konsekvensene. Jeg traff bunnen fordi jeg valgte å lukke øynene for min egen dømmekraft. Å ikke tro på hva mine egne instinkter fortalte meg, var faktisk et bevisst valg jeg hadde tatt. Bevisst i den forstand at jeg hele livet hadde blitt manipulert til å slutte helt å tro på meg selv av mennesker som sto meg nær. Jeg tok en del brutalt usentimentale valg den sommeren. Brant mange broer. Så begynte jeg på arbeidet med å ta tilbake kontrollen over mitt eget liv.

Stressmestring. Mestringsstrategier. Mindfullness. Jeg begynner nesten å hyperventilere bare ved lyden av ordene. Hvis jeg smatter litt forsiktig på dem med tunga, kjenner jeg musklene stramme seg hele veien fra rumpa og opp til øra. Hvis jeg skal lære meg de greiene der må jeg kjenne på følelsene mine nemlig. Jeg må sitte hos min modige psykolog og grave frem hver eneste lille bedritne følelse jeg har begravd med liket av min fortapte sjel. Sorg og sinne. Hat og frykt. Tvil og skam og hevngjerrighet. Sjalusi og ensomhet. Alt en stakkar har fornekta siden barnehagestadiet skal tas frem, og så skal man sitte der å kjenne på dem, en etter en. Og gjøre øvelser for å mestre dem. Psykologen min har brukt to år på å få meg til å sitte stille lenge nok til å fullføre en slik øvelse. Veldig så tålmodig den dama altså, men vi greide det til slutt. Ikke fordi hun ikke har gitt opp. Dette er tross alt jobben hennes, men fordi jeg ikke har gitt opp. Fordi jeg har bestemt meg for at nå får det være slutt på å undertrykke seg selv. For jeg er følelser og livet mitt formes av dem.

I morgen har jeg bursdag. Jeg tar en øl uten skam og gir litt faen.