Dag 286, 24. april 2018

Dag 286, 24. april 2018

Jeg vet ikke lenger hva psykologen min vil. Det var selvfølgelig verre da jeg hadde psykologer som ikke forsto meg, men det er ganske frustrerende å ikke fatte hva psykologen min vil også. Med det evinnelige maset om å kjenne på følelsene mine. Jeg forstår henne ikke. Jeg føler for å reise meg opp og gå ut døra. Det har jeg vel sagt noen ganger nå. Men det er visst noe annet hun mener. Å komme i kontakt med følelsene sine handler visst ikke om hva man tenker på. Hva man har lyst til å gjøre. Hva man fantaserer om. Det handler ikke om hva som gjemmer seg i det mørke dypet av mitt indre.

Man hører mye fjas om tilgivelse og forsoning. Meningsløse fraser om at man må tilgi, men aldri glemme. At man må tilgi for å få fred med seg selv. At man må tilgi for å kunne gå videre. At man må tilgi fordi det er det man gjør om man er et godt menneske. Det er mange ting jeg kan se gjennom fingrene med. Av kjærlighet. Av latskap. Av klokskap. Fordi jeg ikke vil sitte i fengsel. Fordi det kommer en dag i morra. Fordi det er uvesentlig. Fordi det tjener meg mer å la det ligge. Fordi det ikke er noe vits i å løpe rundt å hevne seg på noen som dauer av seg sjæl allikevel, eller som bare ødelegger alt for seg sjæl. Fordi jeg ikke sparker nedover. Fordi jeg har ting å gjøre, steder å dra, folk å bli kjent med. Fordi jeg ganske enkelt har et liv å leve, men å tilgi? Hva faen betyr det egentlig?

Det er når jeg begynner å vurdere hammer kontra øks at jeg går på puben. Det er når jeg tar meg selv i å gruble over hvordan jeg kan finne ut hvor noen bor uten å legge igjen spor, at jeg aksepterer nesten hva som helst av selskap og samtalepartnere fordi hva som helst fremstår som uskyldig og trivelig og akseptabelt i forhold til min egen hjernes evne til å tenke ut torturmetoder. Og tro meg! Jeg er veldig kreativ! Et livslangt studie av kreative prosesser samt å lese forbudte bøker fra jeg fikk en snor med en nøkkel hengt rundt halsen av foreldrene mine, har vel strengt tatt forberedt meg på det meste. Jeg var vel ikke mer enn ti da jeg visste hvordan jeg kunne arrangere en ulykke som for alltid ville frigjøre meg fra de menneskene hvis dna jeg er skapt av, men som neppe kunne påstås å være særlig egnet som oppdragere. Det er også veldig lenge sida jeg ble ferdig med å tenke ut forskjellige ulykker. Man blir jo ikke mindre sint av å oppleve mer dritt.

Det er en hårtynn grense mellom smerte og nytelse. Jeg tror ikke grensen mellom å fantasere om noe og å virkeliggjøre det er like tynn, men jeg tror at de som påstår at de aldri har fantasert om å utøve brutal vold, eller som påstår at de ikke hater noen, lyver. Og de som påstår at de aldri har følt skadefryd når det går til helvete med noen de hater, lyver. Dette TROR jeg. Men en ting jeg VET er at det ikke gir noen tilfredsstillelse av å fantasere om vold. Om å fantasere om hevn. Å fantasere om å skru en vinopptrekker inn i øyet på noen man hater, om man så ser det for seg fem tusen ganger, så blir man ikke tilfredsstilt. Og alle som påstår at de ikke skjønner hva jeg snakker om, lyver.

Det er hva undertrykt sinne handler om. Det handler om å ikke vri nakken rundt på noen som så inderlig gjerne fortjener det. Det handler om å ikke gjøre det alle kroppens instinkter forteller meg at jeg skal gjøre. Det handler om å bade i mine egen tårer, min egen svette, mitt eget blod, min egen smerte mens jeg plager meg selv med spørsmål om hvorfor alt det her skjedde med meg. Hva gjorde jeg galt for å fortjene alt det der?

Men jeg gjorde ikke noe galt. Alt var bare tilfeldigheter. Et helvetes sammensurium av livets feller. Hvem man er født til å bli, og hvilket liv man blir født til å leve, er bare et spørsmål om flaks og uflaks. Så hvor kommer tilgivelse inn i bildet?

Det finnes ikke noe mer tilgivelse enn det finnes fri vilje. Det dreier seg bare om å finne noe annet å tenke på. Noe som gjør meg glad. Noe som gir livet mitt mening og dagene innhold til det kommer en anledning til å tilfredstille min mørke side. Som for eksempel å se eksen tråkke på en spiker, få blodforgiftning og gule stafylokokker og være nødt til å amputere fra nakken og ned. Det dreier seg om å se hvorfor det å være så jævlig forbanna egentlig ikke er noe annet enn å sparke noen som allerede ligger nede slik de gjorde da de gjorde det de gjorde. For den beste hevn er å leve godt. Det er da jeg kan kjenne på følelsene mine og si til psykologen min helt oppriktig at jeg puster med magen med senkede skuldre…

cropped-dead-fish.jpg