Så ligger jeg her da, søvnløs, mens jeg smaker på min egen hvitløksånde, uten annet enn en katt som selskap, og lurer på hvor kjærligheta ble av. Jeg møtte ham i en annen by, i en annen verden, i et annet liv, i et annet årtusen. Han satte seg ned ved min side og sa: “Hva sier du til at vi tar dæ med ned på et rom og gruppevoldtar dæ litt?”. Jeg så på ham med store, blå dådyrøyne og smilte. “Nå fikk du meg til å tenke på en liten sak. Jeg vet ikke hva det heter. Kanskje du har hørt om det.” Han fulgte nysgjerrig med. “Det er altså en slik liten sak som kvinner brukte under 2. verdenskrig,” fortsatte jeg. “Det var et slags rør, og på innsiden av røret var det festet barberbladskarpe kniver,” Han svelget. “og det røret hadde da damene oppi hufsetufsa, for du skjønner: om de ikke kunne forhindre voldtekt, så skulle det i hvert fall straffe seg litt”. Jeg smilte fornøyd mens jeg kikket på ham. Han tenkte seg grundig om mens han kikket opp på øverste barhylle. Til slutt trakk han pusten dypt inn og sukket tungt før han svarte. “På den annen side så kan vi jo godt la vær.” Han gikk uten et ord. Han smøg seg bare ned fra barstolen og forsvant i det stille.

Nå kommer tankene vandrene som spøkelser i natta. Det hender jeg snakker med ham som et ensomt barn snakker med en usynlig venn, men jeg er ikke et ensomt barn. Jeg føler meg ikke ensom engang. Jeg føler meg varm og trygg. Pakka inn i sengetøy av myk flanell. Nyvaska og lagt på senga i går kveld. Rommet er parfymert med duften fra ferskenfarga roser. De står i en sprukken krystallvase og er så betagende vakre. Fløyelsmyke og sarte. De minner meg om stemmen hans slik den lød for lenge sida en gang. Et kjærlighetsvitne som hvisket et taust “Jeg ser deg!” mellom linjene. En gang da jeg trengte det.

Det begynner å bli for varmt under dyna, så jeg stikker føttene utenfor og regulerer temperaturen på varmelakenet. Truls lille elskling strekker seg så lang han er, maler fornøyd og smiler mot meg med de skrå, gule øya sine. Bakbeina hans berører låra mine under dyna, og jeg stryker de myke ørene og den silkeglatte pelsen. Det er godt med selskap når man ikke får sove, noe som skjer ganske ofte. Jeg får mange råd om hvilke piller jeg kan ta, men jeg vil heller klappe katta og veve drømmebilder i den stille natta. Og der, i det duse lyset fra en nattbordslampe, ser jeg speilbildet av min egen forelskelse. Fornuften sier nei, jeg tar feil. Jeg elsker ikke en mann. Det er ideen om kjærlighet jeg elsker, ikke ham. Men kroppen min forteller meg noe annet.

Bak lukkede øyelokk flimrer levende bilder fra tidligere tider. Jeg ser leppene hans mot mine, tunga hans, armene hans rundt meg, hender og fingre over bar hud, kroppen hans mellom beina mine. Jeg nyter hvert deilige, kåte sekund, og jeg hater ham for det like ofte. Helvetes engel! Måtte han brenne! Jeg vil skamklippe ham mens han sover og veve blondeundertøy av håret hans som kan slynge seg rundt brystene mine og kjærtegne meg på hemmelige steder under klærne der ingen kan se det. Jeg vil tattovere tærne hans i sprakende farger og hellige symboler og lakke tåneglene hans med skimrende glitterlakk, før jeg klipper dem av med en kylling-saks, trer dem på en snor og bærer dem rundt halsen. Som en talisman. Til skrekk og advarsel. Kanskje jeg skal ofre avhogde dyrehoder på dørterskelen hans og få elskerinnene hans til å forsvinne? Eller kanskje ikke.

For det er bare fantasier. Bare dagdrømmerier. Jeg trykker dem for tett til hjertet. Som gamle minner som ikke forsvinner. Låser dem inn i et blodfylt kammer og lar dem drukne langsomt, men sikkert. Og mens jeg slipper en morgenfjert som nesten får dyna til å selvantenne, tenker jeg at det kan være like greit med den kjærligheta som lar vente på seg. For hva skal jeg vel med en mann som ikke tør å gå opp trappa mi engang? Jeg har steder å dra, ting å gjøre, mennesker å bli kjent med. Og dere vet hva de sier de som har greie på det?!

Don’t fall into the dicksand, chicas! You know: like quicksand only with dicks!