Ja, det var de 365 hvite dagene da. Hvordan det går med dem? Ikke så veldig bra. Det gikk ganske fort rett til dundas. Eller som det så fint heter på latin; Ad undas! Jeg har selvfølgelig mange gode bortforklaringer, men det er nettopp det de er; bare bortforklaringer. Det er akkurat som da jeg skulle slutte å røyke. Mañana, mañana og atter mañana. Faktisk var det temmelig mange mañanas i de syvogtyve åra jeg røyka til jeg endelig var så lei av min egen avhengighet, at jeg bestemte meg for å hate bare røyken og ikke meg selv for å røyke. Det funka! Jeg har ikke så mye som tatt i en sigarett siden. Beste som har skjedd meg! En enorm lettelse fra dag én! Har aldri hatt lyst på røyk igjen! Har ikke savna det et sekund! Jeg er en overmåte lykkelig ikke-røyker! Jeg kan smile gjennom tårer i de tyngste stunder ene og alene fordi jeg slipper å røyke.

Planen var å tilnærme seg de 365 hvite dagene på samme måte som da jeg slutta å røyke. Problemet er bare at jeg ikke for mitt bare liv greier å opparbeide et særlig dypfølt og ekte hat til øl. Eller til puben. Eller til de menneskene jeg finner der. Faktisk elsker jeg alt inkludert. Kanskje litt for mye. Det blir som et kjærlighetsforhold som ikke fører noe sted. Annet enn til puben og deretter, i noen tilfeller, ikke lenger enn til dørmatta. Jeg pleier å komme meg helt hjem. Det vil si også inn døra og opp i senga. Eller i hvert fall sofaen. Det har faktisk ikke skjedd tidligere at jeg har sovna på dørmatta, og det kommer mest sannsynlig ikke til å skje flere ganger. Det har derimot skjedd at jeg har gått i søvne. Både før og etter at jeg sovna på dørmatta.

Da jeg først fant meg selv sovende på dørmatta med nøklene jeg ikke fant kvelden før liggende en knapp halvmeter fra der hodet mitt lå, og deretter en morgen et par uker senere fant boksen med bremyk på skjærefjøla med en god porsjon hakket sjampignon godt rørt inn i smøret, for ikke å snakke om en rekke meningsløse meldinger på messenger, var min første tanke; Aldri mer chili-sambucca! Jeg burde selvfølgelig heller ha tenkt at nå må jeg ta meg sammen.

Det er farlig å gå i søvne! Sist jeg gikk i søvne og det hadde større utslag enn en enkel spasertur i stua, satte jeg fyr på sofaen. Jeg hadde stått opp og gått ut i stua, tent en sigarett, pakket den pent inn i morgenkåpa og lagt fra meg den fine, lille brannbomba midt i sofaen. Det utviklet seg til ulmebrann og røykvarsleren virket ikke. Det gjorde derimot katta. Da han endelig fikk vekket meg, var leiligheten så full av røyk at jeg ikke kunne se veggen på motsatt side av senga, halvannen meter unna. Jeg trenger vel ikke å utdype farene ved å gå i søvne noe særlig mer enn det.

(Forts. under bildet)

Som belønning for sin heltedåd får Truls lille elskling kokt torskefilét et par ganger i måneden samt det beste fóret, og den beste pleien veterinæren har å tilby, for kun det er godt nok for min lille redningskatt!

Jeg har slutta å røyke for lenge sida, men allikevel. Lei seg; puben! Sint; puben! Ensom; puben! Jeg må runde av det forholdet der. Det fører ingen steder. Jeg elsker puben, men det er så mye mer jeg vil bruke livet mitt til, så nå skal jeg ta meg sammen.

I morra!