Aldri har det skjedd at verden har blitt redda av en mann, så egentlig burde vel helten i alle eventyrene være en kvinne.

Jeg sitter på bussen blant fremmede og gråter og vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg har ingen røtter. Jeg har inget land. Jeg har ingen steder å dra, ingen plass jeg kan kalle mitt hjem. Jeg har mista min lille tvillingsjel. Jeg sitter på bussen pakket inn i en silkekokong av bunnløs sorg. Jeg sitter blant fremmede gjemt bak et slør av tårer; de kan ikke se meg, jeg kan ikke se dem.

Akkurat i det øyeblikket jeg visste at jeg elsket deg av hele mitt hjerte… Akkurat i det øyeblikket jeg visste at vi skulle være bestevenninner og henge sammen i tykt og tynt resten av livet… Akkurat i det øyeblikket var du borte.

Det siste du snakka om før vi klemte hverandre farvel, men på gjensyn, var første gang vi traff hverandre. “Husker du det, Maria?” ropte du med din uanstendige, småonde, frydefulle, lille latter. “Husker du det?” Det gikk ikke an å la være å le med på det. “Ja, Luca!” humret jeg tilbake. “Selvfølgelig husker jeg det! Hvordan kan jeg vel glemme det? Vi lo så fælt at vi nesten kasta opp før vi sjangla videre til neste stopp.”

Og alle rundt oss lo med oss, en og samme rare sjel, men i hver sin kropp. Så sa du noe jeg ikke fikk med meg for jeg var så opptatt av å drukne i de utrolige øynene dine. Jeg tenkte at du ikke kunne være av denne verdenen du heller. Jeg tenkte at du ikke kunne være menneskelig. At du måtte være en alv eller noe. Jeg tenkte at når vi skulle sitte med hver vår øl, eller vin, eller dram samme kveld, og du pratet i vei om noe jeg mest sannsynlig ikke ville skjønne halvparten av, men som helt sikkert ville være ganske smart, da skulle jeg telle alle fargene i øynene dine. Men det fikk jeg aldri gjøre.

Jeg tror sjelen din må være laget av regnbuer, eller kanskje regnbuene er laget av den. Det føles som jeg skryter når jeg kaller meg din tvillingsjel, min lille søster i ånden. Sammen med deg følte jeg meg så rik, og uten deg føler jeg meg så fattig! Når du var der var du liksom lyset, veien, sannheten og livet, men nå er du borte. Vår skinnende solstråle, med all din edder og galle, forbannelser og samfunnshat. Med din altfor høye latter og utestemme overalt. Det føles som om jeg er blitt ramma av både svartedauen og jødeforfølgelsen på en gang. Jeg kan aldri se et bøketre i sin høstprakt uten å tenke på deg. Jeg kan aldri se en regnbue, et blått teppe, en rødvinsdrikkende skunk eller en smurf for den saks skyld, uten å tenke på deg. Hvordan skal jeg nå gå i Opera’n, eller på Blitz uten å bli forfulgt av spøkelset ditt?

Jeg rakk ikke å skjenke deg døddrukken den kvelden, og det veit jeg du ønska deg nesten mer enn både fred på jord og frikort på polet, men det siste jeg lova deg var å begynne å spille rugby. Jeg får ikke trukket tilbake det løftet nå, så i stedet for en skjenk får jeg bare løpe ut på gressmatta og knekke armer, tenner, fingre og bein for deg, Smurfeline.

Du ble ikke så gammel i denne verden, vår lille sitronkaramell, men du veit hva de sier de som har greie på sånt? As long as they speak your name, you shall never die!

May the force be with you, Luca Sky Walker!!!!

Hvor begynner himmelen? Begynner den der tretoppene slutter, der svalene danser sin luftballett med sommerens kull av unger? Begynner den over de høyeste av fjell, over regnbuen, over neste bakketopp, eller begynner den der gresset spirer i nysådd jord om våren? Er vi i så fall allerede i himmelen? Er himmelen bare mellomrom mellom stjerner og planeter? Er himmelen en fysisk tilstand som ekstase, lykke eller tilfredshet? Eller er himmelen sinnsro? Er himmelen noe som er, som jordbær med fløte, et deilig skolebrød, et fallskjermhopp , nytt førerkort eller toppkarakter på eksamen? Eller er himmelen noe som ikke er, som fravær av sorg og lidelse? Begynner himmelen ved enden av vårt eget personlige helvete? Eller er himmelen alt dette? Om himmelen kommer etter helvete, om himmelen kommer etter alt dette, hva kommer da etter himmelen? Mer himmel, eller ingenting, bare vakuum?

Jeg fant Nirvana i en liten tube med tiptop da jeg var fjorten år. Jeg ble introdusert for lappesakenes mørke hemmelighet bak Esso like ved den lille stadioen der jeg i mange år hadde hoppet både høyt og langt, og løpt uendelig mange runder på rød, murstens-farget grus. Vi hadde vært gjennom mang en holdningsskapende periode på skolen der vi lærte om farene med å drikke, å røyke, å begynne med heroin. Vi hadde pløyet oss gjennom bøker som Hard asfalt og Å være ung er for jævlig, men aldri hadde vel noen snakket alvorlig med oss om å sniffe lim. Jeg var livredd for heroin. Jeg var livredd for å bli junkie. Jeg var livredd for å bli alkis. Jeg var livredd for å ende opp som Ida Halvorsen, eller Christiane F.. Jeg ville aldri røre heroin. Jeg hadde ennå til gode å drikke meg full, men jeg lot meg overbevise med at det var jo “bare” lim. Noe man kjøpte i sportsbutikken uten krav om legitimasjon. Uten advarsel fra lærere, eller foreldre. Anbefalt på det varmeste av en litt skakkjørt bestevenninne. I den lille tuben fant vi det vi søkte. Noen fant spenning. Jeg fant Nirvana.

Jeg reiste dit til musikken fra rotorbladene på et helikopter jeg ikke kunne se. Jeg fikk en pose med noen dråper lim stukket i hånda, satte den mot munnen og pustet inn og ut noen ganger. Så kom helikopteret og tok meg med til verdens fredeligste sted.

Det var den skjønneste av alle skjønne lysninger i den mildeste av alle milde skoger i den deiligste av alle deilige sommerdager. Solen skinte gjennom bjerkeløv og fikk himmelen til å glitre og ospa til å skjelve med de nygrønne bladene sine. Bjerkeleggene var unge og vakre, hvite og svarte. Bakken var dekket av mykt, varmt gress, uklippet og bustete, lysegrønt og lett. Innimellom trærne et sted sildret en liten bekk, og småfugler skjente på hverandre med hver sin betagende reprimande. En liten katt blunket kjærlig mot meg, og jeg la meg ned og lot meg fylle av fullkommen fred.

Så var det over like fort som det hadde begynt, og jeg var tilbake i skyggene bak Esso’n. Sjel og sinn skreik etter mer, og hjertet fyltes av lengsel etter det jeg aldri mer skulle få se. Det jeg aldri mer skulle føle. Og gudene veit at jeg prøvde. Jeg lette på de underligste steder. På planet av en gammel, forlatt lastebil, i en lekestue hos en nabo som var på ferie, hjemme i min egen seng, bak skolen, i noens campingvogn, i en annens garasje. Det siste stedet jeg lette var i tårnet på et stort klatreapparat på en lekeplass i en småby i sydlige Tyskland. Der fant jeg noe helt annet. En stor ravn med skinnende, svarte fjær og eldgamle øyne kom flygende og satte seg på min venstre skulder. Da slutta jeg å lete.

Et år etter var jeg ferdig med ungdomsskolen. Jeg feiret et sted mellom kjempedrita og koma.

Dette er dagen for anger og skam. Anger, ikke bare fordi jeg ikke har greid å holde meg edru så fryktelig mange dager av gangen, kanskje ikke mer enn tre på det meste etter den første uka, men mest fordi jeg har drukket opp de pengene jeg skulle betalt det tidligere nevnte språk-kurset med. Nå må jeg ta av reisekassa mi. Den ganske så slunkne reisekassa. Skam fordi jeg gjorde noe så forpliktende som å begynne å blogge om mitt ambisiøse, selvforherligende løfte om å ta 365 hvite dager, for deretter å bryte løftet før det har gått to uker. Snakker om å overgi seg til trollene i cyberspace. Fra sosial angst til sosial pornografi og tilbake igjen på et brett av assorterte shotter.

Joda, det var en nydelig bursdag. Vakkert vær, en dullion hilsener på facebook og sms og sånn og en herlig, liten piknik ved Åmotdammen der jeg åt nok mat til å mette samtlige arbeidere ved en gjennomsnittlig stor tekstilfabrikk i Kambodsja.  Dessverre ble jeg ikke bare forspist. Jeg greide å matforgifte meg selv i den grad at jeg tilbragte resten av dagen på badet der jeg lot meg imponere over kroppens evne til å tømme seg selv via to utganger på en gang. Samtidig takket jeg for størrelsen på rommet som tillot meg å sitte støtt på porselens-trona med hodet i en ikke altfor ubehagelig vinkel i håndvasken, før jeg sank om på det iskalde gulvet med dørterskelen som hodepute etter å ha trimmet magemusklene såpass at jeg fortsatt kjenner det en uke etter. Det var mest sannsynlig den eneste grunnen til at jeg ikke drakk mer enn én øl den dagen.

I det minste fikk jeg en gummihøne til bursdagen min. Det var ikke før jeg sto der med den i hånda midt på natta, etter at jeg hadde summet meg noe av svimmelhet og kvalme-rier, og hørte lyden fra den mildt sagt veldig stygge greia, at jeg forsto at en slik en, akkurat en slik en har jeg ønska meg i årevis. Sikkert like lenge som jeg har lest tegneserier. Det vil si like lenge som jeg har kunnet lese; en og førti år, fem år kortere enn tiden jeg har elsket katter.

Så da vet vi det; pusen kom før høna.

Fortsettelse følger…