Alle de dager som kom og gikk... · Norsk

Blåbær

Jeg satt på ei tue og filosoferte over en håndfull solfødde, deilige, fjellbårne blåbær. Rundt meg blåste nordavinden med kulings styrke, men jeg var godt påkledd i ullundertøy kjøpt brukt på Finn, ei ulltrøye jeg fikk av tanta mi for noen år sida, og mammas røde anorakk fra åttitallet.

Blåbærlyngen rundt meg var gulgrønn, rød og endeløs, bare avbrutt av en og annen dott av hvit reinlav. Fjellbjørka sto spredt med hvite, tynne stammer og gult løv som skinte som soldråper i det skiftende lyset.

Et stykke nedenfor meg vokste myrgress i tuer som bøyde seg som blonde prinsesser i prosesjon til ære for høstværet og den kommende vinteren. De bar små kroner av ildrøde blader av blokkbær, og midt mellom dem gikk en sti av planker, slitt sølvgrå, lagt ned med mye møye og hardt arbeid av ivrige frivillige.

Bak meg lå kampestein på kampestein og formet et fjell. De var blå, grønne og rosa. Noen av dem lignet bølgeblikk av stein, formet av vind i sand for millioner av år siden. På toppen av dem lå noen varder. Rundt den ene lå fortsatt tømmer som skulle tennes hvis fienden kom den veien for år på år siden. Ikke langt unna lå Hotell Sten, et gjemmested for gutta på skauen under krigen.

På tv’er i rom utenfor alt dette ble det sendt en begravelse av en dronning jeg egentlig kjente mest fra en serie på Netflix. En dame salvet av en erkebiskop og gjort guddommelig i forrige årtusen. Hun vil gå inn i historien som både elsket og hatet.

Jeg konkluderte ganske snart med at også hun i sin tid måtte ha satt sin kongelige rumpe i den rødmende lyngen og filosofert over en håndfull solfødde, deilige, fjellbårne blåbær.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s