Norsk · Tja... Hva skal man si?

Lucifer og Sophia

Jeg kaller dem Lucifer og Sophia etter den kjetterske ideen om at gud er et kjærestepar. Det står jo i bibelen. “La oss skape mennesket i vårt bilde, som et avbilde av oss.” Så skapte de mann og kvinne. Det betyr jo selvfølgelig ikke nødvendigvis at de var kjærester, de skaperne. De kunne vært veldig gode venner, eller bare kolleger. Kollegial skapelse med et snev av narsissistiske tendenser. Uansett så kaller jeg dem Lucifer og Sophia, Morgenstjernen og Visdommen, blåmeisen som for ti år sida tok bolig i en lampefot av keramikk, der den står og pynter opp ei hylle på verandaen min.

Jeg leste et sted at de gamle romerne trodde at blåmeis er guddommer i fugleham. De er mektige, de små pippipene. De kjefter og smeller og jager katta mi, Truls, inn og andre meiser ad undas. Jeg skal ærlig innrømme at jeg tusler litt slukøra inn selv innimellom når irettesettelsene kommer som trillende, vakre perler på en snor. Ungene begynner å bli store nok til å forlate reiret og da er det nok forbudt å være der. Lucifer og Sophia sier klart ifra at verandaen min tilhører dem en stund til, og vi adlyder, både kjøttmeis, katte og hulder.

Truls og jeg holder oss inne, eller går en tur i nabolaget i stedet. Naboene våre er vant til det. Truls lille elskling og hans ydmyke tjener, bortvist fra sitt sommerkvarter mens de guddommelige okkuperer det inntil videre. For hvem vil vel ikke respektere uttalte ønsker fra høybårne i blå og gul fjærprakt der de manøvrerer gjennom lufta som om de eier hele verden? Jeg føler en merkelig tomhet når de til slutt forlater verandaen akkompagnert av øredøvende stillhet.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s