Føkk systemet! · Norsk · Tja... Hva skal man si?

“Mor, jeg hater deg!”

Det sto skrevet på veggen i ei celle i Hjørring fengsel der jeg satt i påvente av å bli sendt tilbake til Norge for besittelse av hasj. Jeg hadde bodd i Danmark i over et år, brutt all kontakt med familien min, fått jobb som altmuligkvinne på Sysseltinget og god kontakt med en sosionom i Hjørring kommune.

Jeg vet ikke hvor mange lovbrudd politiet og de danske myndigheter begikk mot meg i de dagene, men de gjorde det for å få meg hjem til min “bekymrede” mor; en psykopat som hadde mishandlet meg siden jeg var 5 dager gammel for å få oppmerksomhet som omsorgsperson og rett og slett fordi hun nyter å påføre andre smerte og lidelse.

Jeg har en familie som er vel så ille som politiet. Tanter, onkler, fettere, kusiner, for ikke å snakke om en bror som til stadighet minner meg på hva for et skrekkelig menneske jeg er og hvor fantastiske foreldre mine er, mens de takknemlig tar imot gaver som er stjålet fra meg. Penger, arvestykker og ting moren min har “tatt vare på for meg” til jeg blir voksen. Jeg er 49 år.

Fra jeg var 8 år og hadde fått en fornemmelse av hva arv er, sverget min mor på at hun skulle gjøre alt som sto i hennes makt for å gjøre meg arveløs, og familien min står henne lojalt bi i alle slike henseender. Bankkontoen min var tømt før jeg var 11 år. Arv og gaver fra besteforeldre, grandtanter og -onkler forsvant eller ble gjemt bort. Da jeg begynte å nærme meg 18 proklamerte sadisten at hun ikke så på meg som myndig før jeg ble 21 år. Det danske politi var åpenbart av samme oppfatning. “Sånne som meg” hører hjemme under foreldrenes myndighet uansett hva som står i loven. Fylkeslegen i Akershus og min egen lege den gang var nok helt enige de også da de tillot at min mor holdt meg til fange i 5 år mens jeg ble nektet utredning og behandling for det legen min kalte det å være “en menneskelig tragedie”.

Men jeg hater ikke moren min. De eneste følelsene jeg har følt for henne på lang tid er vemmelse over å være født ut av hennes kropp, en følelse som bare dukket opp da jeg fikk en e-post der hun refererer til meg som “godjenta til mamma”.

“Ikke alt vondt i livet er mamma sin skyld”, forklarte hun meg som om jeg er 4 år og ikke helt forstår at jeg egentlig bare har stått opp med feil bein, som hun kaller det.

Så i anledning min andre 21-årsdag, som jeg nyter langt mer enn den første, sendte jeg en e-post til dette skrømtet som påstås å være min mor:

“Velkommen? Den siste jula bestefar levde ga han pappa et smykkesett i bismark gull. Ei klokke med gullenke, et sett øredobber, en ring, et armbånd og et kjede. Dette skulle jeg ha etter bestemor. I stedet kjøpte du det simpleste du kunne finne i en souvenirbutikk, pakket det inn med prislappen på, (25 kr), og ga til meg da du kom hjem fra bestefar mens du bar arvesmykkene du hadde stjålet. “Bestefar vil at du skal ha dette. Jeg skal hilse så mye.” Du kan pakke smykkene pent inn i en konvolutt med bobleplast og sende dem til meg rekommandert, som verdipost, eller be brutter’n om å kjøre ned hit og levere dem her. Det er ikke ditt, og min niese er for god til å arve tjuvgods. Hun skal ikke møte verden drassende rundt på din skam hele livet.”

Jeg regner ikke med å få et vettugt svar, eller noe svar i det hele tatt. Hun har tross alt rana meg siden jeg ble født. Jeg får ikke dåpsgavene mine engang, og jeg kan ærlig talt ikke huske at hun har gjort noe positivt for meg uten at hun har en skjult agenda. Dessuten har ikke mine meninger, ei heller mine følelser vært gyldige for så veldig mange i min familie etter at bestefar døde. Meningene mine er tull og tøys, og følelsene mine ignoreres og sykeliggjøres.

Høy utdannelse er ikke proposjonalt med høy intelligens! Tro meg! Med unntak av noen svært få som bekrefter regelen, er min familie et strålende eksempel på nettopp dette. Jeg har bl.a en fetter som er professor i statsvitenskap, men hvordan han er blitt det helt uten evne til kritisk tenking, sier vel mer om systemet og at det er penga som rår, enn hans intellektuelle kapasitet. For ikke å snakke om min kjære far som er utdannet kjernefysiker, men som sjelden har latt meg se noe som kan tilsi at han er noe særlig mer intelligent enn en skjødehund med ekstremt dårlig oppdragelse. Jeg har grublet mye over dette, men bare kommet frem til at jeg ikke vet eller skjønner noenting av veldig mye. Heldigvis er jeg uføretrygdet og trenger ikke å forstå noe annet enn hvordan jeg best skal utnytte systemet mens jeg sliter ut den ene sofaen etter den andre, skam for familien som jeg er, med min udefinerbare seksuelle orientering, totale mangel på respekt for autoriteter eller interesse for å knele for lukta av status og penger.

Jeg har også kommet frem til den bevissthet at familie ikke nødvendigvis handler om blodsbånd, men at lojalitet, vennskap og gjensidig respekt uavhengig av slektskap er det man kan kalle familie når man har en familie man ikke lenger vil ha.

Så til alle dere der ute som lider av den samme sinnslidelsen som jeg; en pill råtten familie som setter seg selv over loven og tror de er bedre enn alle andre: Gi dem noe som varer til jul!

GI FAEN!!!

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s