Kunst og håndverk

Scheherazade – debatten om sløret

Scheherazade (persisk; ‏شهرزاد‎ šahrzād, betyr «av høy byrd») er den kvinnelige hovedpersonen og eventyrfortelleren i rammefortellingen i den arabisk/persiske Tusen og én natt. I denne samlingens fortellinger møter vi en persisk konge som krever å få en ny jomfru til kone hver kveld, men som halshogger den nye konen når morgenen kommer fordi han mener at alle kvinner er utro. En kveld ber kongen om å få en tjenestemanns datter, Scheherazade. Da de befinner seg i kongens sovekammer begynner hun å fortelle en historie. Kongen ligger lys våken og lytter spent, og når historien er ferdig, vil han høre en til. Men Scheherazade sier nei, dagen gryr og de har ikke mer tid. Hun lover å fortelle en ny historie natten etter, enda bedre enn den første og på denne måten overlever Scheherazade, natt etter natt mens kongen venter i spenning på neste fortelling. 1001 netter senere har ikke kongen bare blitt underholdt, men historiene har også gitt ham visdom og bedre moral. Og ved å fortelle eventyr redder Scheherazade ikke bare sitt eget liv, men også livet til alle de kvinnene som spares for kongens morderiske vrede.

Som barn elsket jeg historiene fra Tusen og én natt og kanskje var det nettopp gjennom disse historiene og andre eventyr at jeg lærte meg hvor viktig innholdet er i det jeg selv skaper. Jeg har sjelden laget noe bare fordi jeg vil lage noe fint. Det er alltid en historie bak. En mening jeg vil ha frem. Unntaket som bekrefter regelen er strikking. Jeg lærte som så mange andre å strikke allerede tidlig i barneårene på skolen. En tålmodig lærer lærte meg å strikke rett og vrang og resultatet ble en liten, brun bamse med knappeøyne. Som tenåring begynte jeg igjen å strikke på skolen. Jeg lærte å strikke patentstrikk og mønstre med flere farger. Men når jeg nå strikker er det som regel med et nytteaspekt. Jeg strikker for å lage noe fint til meg selv, eller som noen andre kan bruke. Så ville jeg gjøre noe annerledes. Jeg ville viske ut det skjøre skillet mellom det som tilhører kunsten og kunstens verden, og det som tilhører vanlige menneskers hverdag og den “virkelige” verden.

En venn av meg kom nylig hjem fra Afghanistan og rakte meg et kjølig, himmelblått stykke tøy. «Prøv denne.» sa han. Det var en tradisjonell, afghansk burka. Jeg dro den over hodet og kikket meg i speilet. Den var ubehagelig å ha på seg. Sømmene foran ansiktet klorte på øyebrynene og øyevippene mine sveipet borti gitteret foran øynene hver gang jeg blunket. Alle former og gjenkjennende trekk var visket fullstendig ut, og jeg følte meg provosert over å bli visket ut på denne måten. Muslimske kvinners hode- og kropps-bekledning har vært en integrert del av samfunnsdebatten om innvandring og integrering de siste par årtiene. For det meste har det handlet om hijab, det muslimske hodeplagget som dekker hår og skuldre, som representerer det mest alminnelige form for muslimsk slør i norden. Men debatten har også i høy grad hatt fokus på niqab og burka, slør som dekker både hele ansiktet og kroppen. I debatten forhandles og konstrueres kategorier som rase/etnisitet, kjønn, seksualitet og nasjonalitet. Debatten er også en plattform hvor definisjoner på vestlige samfunn springer ut fra.

Kvinner skal tilsynelatende være fysisk tilgjengelig for å være integrert og deltakende i fellesskapet. Debatten fungerer som metode for å gjøre kjønns-messig likestilling «hvit» og vestlig og er et uttrykk for det teoretikeren Gayatri Spivak kaller; «white men wanting to save brown women from brown men»Debatten om sløret spiller derfor en rolle for konstruksjonen av Norden som et «etnisk hvitt» samfunn med likestilling. Likestilling blir også brukt for å kritisere muslimske minoritetsgrupper, og etniske minoritets-kvinner blir fremstilt som undertrykte i norske medier. En integrert del av nyhetsmedienes fremstilling av  etniske minoritets-kvinner som undertrykte, er fremstillingen av nordiske kvinner som frigjorte. For mange jeg kjenner er slør kun et tegn på undertrykkelse, et skille mellom «oss» og «dem», og jeg må ofte minne meg selv på at en kvinne som bruker slør ikke nødvendigvis er tvunget til det. Slør er også en del av vår egen kultur og moteverden som symbol i bl.a. ritualer som bryllup og begravelser. Katolske kvinner bruker slør til messe, og jødiske kvinner bruker slør i synagogen. Dette virker glemt i debatten om muslimske kvinners bruk av slør i forskjellig grad. Det finnes flere definisjoner av slør, fra det tynne, gjennomskinnelige stoffet til de løst hengende, slepende og til de tykke. Det har også blitt brukt som sørgeflor på menns hatter og rundt ermet. Nonners hodepryd har også blitt kalt slør. Slør har vært en betegnelse på stoff som dekker deler av eller hele ansiktet, deler av eller hele hodet, deler av eller hele kroppen.

Burka er en ankellang kvinnedrakt som har et heklet gitter foran øynene, slik at det er mulig å se uten selv å bli sett. Burka forbindes ofte med Islam og forveksles av mange med niqab og hodeplagget hijab. Normen om bruk av både niqab, burka og hijab har en sømmelighetsverdi, men om det kan forbindes direkte til religion hersker det uenighet om. Dersom det er tradisjon, kan man spørre om denne tradisjonen er akseptabel eller uakseptabel innenfor Islam. De fleste muslimer ser på bruken av burka som en akseptabel tradisjon innenfor Islam. Ifølge Islam finnes en lov som tillater at ansikt og armer er utildekket, men det er også viktig at kvinner ikke skal lett gjenkjennes av andre når de er utenfor hjemmet. Et argument for burka blir da at den skal gjøre det umulig for menn å se kvinner i ansiktet og gjøre det mye vanskeligere å gjenkjenne kvinner og dermed begjære dem. Kvinnene skal derfor bære burka for å unngå å vekke begjær hos fremmede menn. Men et argument mot burka er da siden religionens regler sier at kvinner får lov til å la ansikt og armer være utildekket, blir burka sett som en slags bid’at (en forandret lov eller praktisering i islam, som er mot dens opprinnelse, er forbudt i islam), og er dermed ikke lov. Nobelprisvinner Tawakkol Karman fra Yemen skal ha sagt at mennesket i tidlige tider bar lite klær og at mennesket kledde seg mer og mer ettersom de utviklet seg intellektuelt. At hennes hijab derfor er et uttrykk for det høyeste stadie av intellekt og sivilisasjon. “Døm meg for hva som er i hodet mitt, ikke for hva som er på hodet mitt!”.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s