Varsling er en risikosport!

Nylontauet og Sylvi Listhaug

Dagen etter at jeg ble kvinnelig Blystadlia-mester i spikerhamring på fotballbanen som igjen var dagen etter min 48’ende bursdag, våkna jeg opp til noen frier-meldinger på søndag morgen om hvor det ble av meg kvelden før. Jeg svarte som sant var, at jeg ikke visste hvor det hadde blitt av meg. Etter sporene i leiligheten min å dømme hadde jeg gått på butikken for å rekke å handle loff og leverpostei før den stengte klokka 23.00, og så glemte jeg vel bare å gå tilbake til puben. Jeg har nok hatt det ganske hyggelig og avslappet. Bevisene lå strødd rundt i hele stua. Loffen på en kommode, leverposteien i den ene sofaen, en tallerken med matrester i den andre, en sko her, en annen der, en sokk i hvert hjørne + noen fine, nye blåmerker jeg ikke kunne forklare med noe annet enn at jeg generelt er ganske klønete. Det ble en ellers ganske slækk søndag. En behagelig slækk søndag før pliktene skulle møtes på mandag.

Pliktene består da av en dullion juridiske tvister mellom meg og bl.a. det fastlegen min kaller Mafiaen i Blystadlia, (hun har vokst opp her og kjenner denne gjengen der), meg og en tidligere advokat, jeg mener burde fratas advokatbevilgningen, og meg og Politi øst som nekter å ta imot anmeldelse av forbrytelser jeg blir utsatt for. De mener jeg burde gå til en psykolog og ta medisinene mine istedet(?). Jeg skjønner ikke helt hva astmaen min har å gjøre med at telefonen min kontinuerlig blir hacket, men gutta på Protech anbefalte meg å legge inn en anmeldelse på nettet i stedet for å oppsøke det lokale politihuset da anmeldelsen da blir behandlet sentralt og ikke lokalt.

Javel…

Jeg flykter ikke fra en krig. Jeg væpner meg til tenna med det jeg trenger, være seg det er sverdet eller pennen og samler min hær av gode venner og allierte. Du kan måle styrken i meg som kvinne ved å ta en titt på fiendene mine, og jo større fienden er, jo mer levende føler jeg meg, men… Jeg er først og fremst kunstner! Kunstner, dagdrømmer og håpløs romantiker. Utsiktene til å bruke enda mer tid av det ene livet jeg har til timer og dager og uker med avhør og forklaringer, år med rettsaker, anker og nye rettsaker ble jævlig heavy å tenke på i de sene nattetimer. Du vet den tiden da alle andre sover og krisetelefonene er så opptatt at du bare blir satt på vent. Så kom jeg til å tenke på rullen med nylontau jeg kjøpte i fjor. Jeg ruslet ut i boden, som virkelig trenger desperat en opprydding, og fant den. Holder 700 kilo. Virker sterkt nok for meg. Jeg så for meg toppen av en høy ås, med fantastisk utsikt utover vakre Østlandet. At jeg kunne henge meg opp i et tre der så jeg slipper å tenke mer på alle de forbanna rasshøla verden er full av. For ikke å snakke om de flyvende apene deres med iq under 90 og cojones på størrelse med torskerogn. Det virket så fredelig å bare henge der og dingle mens nøtteskriker og skjærer hakker i seg øynene mine og slafser i seg min skarpe, opphovnede, forhatte tunge til en stakkars turgåer finner meg, eller til jeg er så råtten at kroppen befries fra hodet og deiser i bakken mens skallen min triller nedover lia fra den fine utsikten til den treffer en maurtue og sakte men sikkert blir inkludert som en del av byggverket. Tenk grønt! Bli ett med naturen! Kanskje ikke helt innafor å bruke tau av nylon, men man tager hva man haver.

Så ligger Truls der da. I veien for meg. Og breier seg. For han breier seg. Etter at jeg bytta ut senga på 120 cm bredde til en regulerbar på 140 cm tar han mer en halvparten av plassen. Og han skal aldri ligge inn mot veggen. Nei, han skal ligge i veien for meg, så jeg må snike meg opp, unngå brå bevegelser og klatre forsiktig rundt ham for at han ikke skal bli drit fornærma hvis jeg vil ut av senga. For ellers så hopper han ned, og han kommer ikke tilbake. På lenge. Jeg pleier å sette vekkerklokka til å ringe en halv time før jeg egentlig skal opp så jeg kan kose med ham før dagen begynner. Men jeg må bare klappe der, og litt der, men ikke der og ikke der, for da får jeg føle hans vrede og blod vil flyte. Ihvertfall en liten dråpe. Og så tenker jeg på alle de deilige kattungene jeg aldri vil få se, eller nusse på hvis kråkeslekta har spist øynene mine, og all blåbæra jeg ikke får spist til frokost og svømmeturene om sommeren og at jeg skal lære meg å hekle i vinter, og så begynner jeg å lure på om jeg skal henge opp Sylvi Listhaug i det tauet i stedet, men selvom hun er en katastrofe for norsk politikk, så er hun bare en marionette for Erna som har plassert henne der, sikkert som en kontrastpolitiker så de andre i regjeringa vil se litt bedre ut til sammenligning. Dessuten synes jeg ikke hun fortjener status som martyr, og jeg regner med at Moxnes tar knekken på henne før eller siden uansett. Han har jo gjort det før. En fornøyelse å bevitne. Vi feiret på Blå. Så kommer jeg på at det ikke var mennesker jeg skulle henge opp i trærne med det nylontauet. Hverken meg selv eller Listhaug eller noen andre. Det var hengekøyer. Dessuten flykter jeg ikke fra en krig. Jeg væpner meg til tenna med det jeg trenger; pennen eller sverdet og gode venner.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s