Alle de dager som kom og gikk...

Alle de dager som kom og gikk…

Det er noe helt spesielt med oktober! Lyset. Fargene. Den friske, klare lufta. Den skarpe sola. Lukta av løv og planter i blomstrende forråtnelse. Begynnelsen på slutten av året. Det er tid for fårikål, lammefrikassé og norske nypoteter. For vinterdyne og varmelaken. For å feire ruskevær med stearinlys og røkelse, te med honning og nye lammeskinnstøfler. Truls lille elskling blir feitere, og hans ydmyke tjener Hulder bulder blir latere.

Jeg står opp tidlig og går ut for å rope ham inn. Trekker høstlufta dypt inn gjennom nesa. Fyller lungene flere ganger. Nyter morgenlukta av rim i fuktig gress. Jeg fryser på armene ikledd bare t-skjorte og fargerike haremsbukser. Hjertet mitt kommer styrtende med halen rett til værs og et overlykkelig MJÆÆÆI!. Han stryker seg mot hånda mi før han smetter inn døra. Stopper i bunnen av trappa og vasker seg litt før han springer opp trappene sammen med meg. Skal klappes litt på hver eneste avsats så nær som den siste der han løper foran meg opp de siste trinnene og venter utålmodig med snuta stukket inn i dørsprekken før jeg åpner og vi er inne. I varmen. Han forter seg inn på kjøkkenet og kaster seg over maten. Jeg vender tilbake til varmelakenet og venter på ham der. Det verker i hele kroppen, men mest i vilja. Skulle ønske jeg bare kunne bli der under den tunge dyna og klappe og klappe og klappe katta, men det kan jeg ikke. For jeg er ikke en katt. Jeg er et menneske. Et voksent menneske. Middelaldrende faktisk. Jeg har avtaler. Ting som må gjøres. Mennesker som skal møtes. Regninger som må betales. Brev som skal sendes. Kåk som må vaskes. Muskler som skal trenes. En kropp som må vedlikeholdes og en sjel som skal frelses. Varmelaken

Jeg har slutta å telle dager. Fra jeg bestemte meg for å slutte å drikke til jeg faktisk gjorde det, gikk det 437 dager. Jeg drakk så godt som hver dag frem til da. Jeg vet ikke i hvor mange år. Jeg aner ikke når jeg begynte å drikke hver dag. Jeg tror det må være fjorten-femten år siden. Jeg vet at jeg drakk mellom åtte og tolv halvlitere om dagen da jeg holdt på med bacheloroppgaven. Jeg fikk tre A’er på den. Det er over seks år siden. Jeg har ikke drukket like mye hver dag etter det, men jeg har drukket så godt som hver dag siden. En halvliter eller to. Minst. Som regel mer.

20181026_105818.jpgMen nå har jeg slutta å telle. Det er som da jeg slutta å røyke. Jeg talte ikke dager da heller. Jeg bare nøt det. Jeg nyter det fortsatt. Målet er nådd. Klapp på skuldra. Fortsett videre. Det er med et stikk av vemod jeg hører helvetes porter lukke seg med et lydløst smell mens jeg brenner broene en etter en og åpner døra til mitt nye Jerusalem. Det er tid for å reise tempelet. Trene, spise godt, gå ned i vekt. Ta tilbake kontrollen over livet mitt. For det er det det handler om. Noen stjal en gang kontrollen over kroppen min. Over meg. Og alt livet mitt har vært siden, er en kamp om hvem som eier meg. Hva som skal kontrollere livet mitt, og hvordan jeg skal bli den beste utgaven av meg selv. Jeg er snart femti, men jeg vet ikke hva det betyr ennå; å være den beste utgaven av meg selv.

Jeg blir roligere. Sterkere. Mer selvsikker. For hver utalt dag som går fylles kroppen opp av fucks to give. Jeg slenger dem avgårde som bittersøte mandler til buruglene rundt meg, og de biter det i seg mens krokodilletårene drypper over ingenting, som er hva jeg har igjen å gi dem. Bortsett fra blanke faen. Alle de perlene jeg har kasta for svin er tapt, og igjen sitter jeg med uslepne diamanter. Jeg vet hva jeg skal gjøre med dem. Jeg skal slipe dem en etter en til de gnistrer selv i det mørkeste rommet i det som er igjen av mitt hjerte og min sjel.

Jeg skal sitte her i min egen lille verden, i mitt eget lille hjem og kjenne på hver eneste lille følelse som måtte dukke opp, i form av alt fra muskelspenninger og vrangforestillinger til flashback på hele jævla livet, mens jeg kuer dem en etter en. Tvinger dem i kne som en uoppdragen elsker, en vrangvillig hingst som må temmes og ris inn. Og så skal jeg gå videre uten å se meg tilbake. Aldri mer igjen skal jeg se meg over skulderen når jeg inntar mitt nye Jerusalem.

Jeg gyver løs på oppgaven med skrekkfilmer og et gammelt ordtak som mitt mantra: When you’re going through hell; keep on walking! For bak den grå himmelen skinner alltid sola, selvom en ting er sikkert og visst; det er ikke lett å gå ned i vekt når man spiser sjokolade til frokost.

Oktober

 

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s