Dag 453 (16), 6. oktober 2018

Dag 453 (16), 6. oktober 2018

Jeg blir holdt som gissel. I mitt eget hjem, i min egen kropp, av mitt eget hjerte, mine egne følelser; min egen jævla sentimentalitet. Jeg føler meg myk som en marsmallow. En bløt, klissen marsmallow som smelter i varm, søt sjokolade og fortæres av usentimentale vesener fra en usentimental verden jeg ikke forstår, der andres smerte og undergang, andres tragedier, er underholdning og gjenstand for hån, kyniske analyser og grov utnyttelse. Vesener fra en udefinerbar verden inne i mitt eget hode et sted jeg ikke helt greier å sette fingeren på. Lik skygger ytterst i synsranden som forsvinner når jeg snur meg for å se. De hvisker løgner og sannheter og halve historier om hverandre til tankene er et kaos av uhåndgripeligheter. Kan jeg overleve hvis jeg lar hjertet mitt dø? Kan jeg fortsatt være et menneske hvis jeg selger sjela mi for å få fred?

cropped-dead-fish.jpg

Jeg lukker øynene og svever av sted. Ikler meg vingene mine og farer ut i det ukjente, svarte universet. Mørket omslutter meg med millioner av kilometer til nærmeste stjerne. Jeg undrer meg over hvordan jeg skal finne veien hjem uten å stanse, uten å snu, uten å se meg tilbake. Jeg ender opp på en fremmed planet, dunkelt opplyst i mangel på farger og varme; blottet for vennlighet. Finner meg selv liggende på et jordgulv, naken, men uten å fryse, slått i bakken av tyngdekraften, stengt inne av vegger i falmet tre. Holdt til fange av fiender som omgir meg på alle kanter. Og jeg hvisker til meg selv: “Husk det! Du er aldri alene!”. Og jeg svarer uten stemme: “Det skal jeg huske!”.

Jeg åpner øynene og griper etter telefonen. Logger meg på facebook. Leter etter noen som er våken, noen å chatte med, noen å ringe. For hvert bomskudd føler jeg meg mer og mer ensom, sviktet av alle, venneløs og håpløs. Ei venninne på Vestre gravlund, en venn på Ullersmo, en kompis på avrusing. Jeg har ingen jeg kan ringe klokka halv fire om morran. Det er faen meg for jævlig! Livet mitt er for jævlig! Jeg har ikke lyst til å leve det lenger. Det er for mye sorg, for mye savn, for mange konflikter og intriger. Begynner å slette venner og blokkere venninner. Kaster ut mennesker av livet mitt i cyberspace. Ser at det er meningsløst og bestemmer meg for å deaktivere kontoen min i stedet. Jeg har gjort det før. Det demper det helvetes spetakkelet mellom ørene. I hvert fall litt. Står opp og går ut i stua. Setter meg på en hundre år gammel puff, håndbrodert av en gammel tante, og griner. Lar snørr og tårer renne fritt. Jeg trenger noen å snakke med. Åpner telefonen og googler på ordet “krise”. En rad av numre kommer opp. To er døgnåpne. Mental Helses Hjelpetelefon og Kirkens SOS. Det er liksom noe med ordet kirke og galskap jeg personlig mener går litt hånd i hånd, og jeg føler meg ikke så jævlig hypp på å snakke med en prest, så jeg velger det første. Jeg trenger noen som kan få meg tilbake til jorda, ikke noen som tilbyr meg en plass i himmelen.

En maskin ønsker meg velkommen, forteller meg at jeg har anledning til to samtaler i døgnet og ber meg om å vennligst vente på svar.

Tuut tuut. “Du er nummer én i køen. Vennligst vent på svar!”. Tuut tuut tuut tuut. “Alle våre rådgivere er opptatt. Vennligst vent på svar, eller prøv igjen senere. Hvis det er fare for at liv kan gå tapt ber vi deg ringe 113.”. Nei, så ille er det ikke. Det står ikke om livet. Jeg smører meg med tålmodighet og venter. Tuut tuut tuut. “Du er nummer én i køen. Vennligst vent på svar.”. Men faen da?! Jeg sitter og griner her! Tuut tuut tuut. “Alle våre rådgivere er opptatt. Vennligst vent på svar.”. Jeg slutter å grine og begynner å irritere meg i stedet. Tuut tuut tuut. Maskinen forteller meg at jeg kan bli oppringt hvis jeg ikke vil vente. Jeg vil i tilfelle miste min anonymitet da de må ha nummeret mitt, men at alle rådgivere har taushetsplikt. Jeg beholder min plass i køen, og de ringer tilbake mellom klokka 08.00 og 13.00. Jeg trekker pusten dypt inn og slipper den ut mellom flaprende lepper. Det er fire timer til klokka er 08.00. Tuut tuut tuut. “Du er nummer én i køen. Vennligst vent på svar.”. Jeg har glemt hva jeg ville snakke med noen om og legger på.

Jeg fikk ikke svar, men det funka allikevel, i all sin geniale enkelthet. Som et jævla placebo. Føkk hele greia. Jeg googler på “lobotomi” i stedet. Lurer på om det kan utføres på en som er våken, eller om jeg må slå ham i svime først. Jeg kjenner flere som kunne trenge å frigjøres fra kontrollbehovet sitt. Mennesker uten hjerte, personligheter uten sjel. Mennesker som tror det er greit å skade andre bare fordi de ikke får det akkurat sånn som de vil ha det. Menn som tror de har rett til å tvinge seg på kvinner. En liten hammer og en ishakke, så blir verden brått et bedre sted å leve for alle andre. Eller i hvert fall for meg.

Jeg har vært edru i seksten dager. Har ikke vært nykter så lenge siden jeg var fjorten. Har ikke lyst på alkohol en gang. Jeg går og legger meg. Sovner nesten før huet treffer puta, men før jeg lukker øya og synker inn i den varme glemselen under dyna, slår jeg fast at jeg fortsatt stoler mer på vitenskapen enn på kirken.

ZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZ

lobotomi

4 thoughts on “Dag 453 (16), 6. oktober 2018

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s