Dag 341, 18. juni 2018

Dag 341, 18. juni 2018

manny quinJeg har endelig fått en mann i huset. Han heter Manny Quin. Han ser ut som en skrothaug, og vennene mine synes han virker kald, hard og glatt, men han er faktisk mer dugelig enn de fleste andre menn jeg har hatt et forhold til, og jeg er sikker på at jeg kan forandre ham. Gjøre ham til en bedre mann. Penere og sånn. Ellers holder jeg på å skrive en roman. Den handler ikke om ham, men det er en kjærlighetshistorie. Som kanskje handler litt om nettopp udugelige menn. Bare sånn i tilfelle noen lurte på hvorfor det er så langt mellom innleggene mine. Jeg legger inn en smakebit her, så kan dere vurdere selv om det er noe dere vil lese når jeg blir ferdig med den.

red-hearts-wallpaper

EVIG DIN

I løpet av natten hadde melkeveien falt ned fra himmelen og lå og hvilte over tretoppene og fjellene rundt meg. Den glitret i det hvitglødende skinnet fra den eneste stjernen som ikke hadde falt sammen med de andre, og duften fra det iskalde stjernestøvet stakk som nåler i neseborene. Jeg myste mot solen og trakk den krystallklare svien dypt ned i lungene mens et par frydefulle kuldetårer trillet nedover begge kinn. Jeg tørket dem bort med en vottebekledd hånd og smilte et takknemlig smil mot gavene som ble gitt meg en slik morgen. For meg var naturen den mest generøse av alle elskere, kanskje fordi jeg evnet å elske den tilbake. De aller fleste mennesker er altfor opptatt av å tilfredsstille behovet for luksusvarer, eller bare samfunnets krav for å overleve, til å ha tid og overskudd til å nyte duften av snø om vinteren, eller summingen av bier om sommeren. Det er en skam, men menneskenes verden er destruktiv, hard og følelseskald.

Jeg skuet utover det endeløse vinterlandskapet. Med litt anstrengelse kunne det bli en så vakker dag at den ville klore seg fast på minnet som en krone på toppen av mitt livs historie. Jeg ville ikke planlegge den for nøye, bare leve i nuet, gripe øyeblikkene og nyte dem til det fulle. Slik det er meningen at man skal gjøre når man er på ferie. Denne dagen var født for å leves utendørs. Den var ikke for kald, men kald nok til at nysnøen ville holde seg tørr og lett utover de lyse timene og uten å kjølne for mye når sola gikk ned. Himmelen var høy og skarp og lovet å løfte stjernene på plass igjen når natta kom for å hente dem. Så langt fra byenes lysforurensing er stjernene så mange og tindrende klare at alt annet blir ubetydelig når natta er fløyelsblå og skyfri.

Jeg sukket over den fullkomne lykken jeg følte denne vintermorgenen. Dagen ville bli perfekt! Øyeblikkene ville bli perfekte fordi kjærligheten var perfekt. Dette var en slik dag da alt ville bli så bra som man kunne forvente. Kanskje enda bedre. Jeg lukket øynene og stirret inn i baksiden av øyelokkene som lyste rødt der de prøvde å stenge solskinnet ute. Dagen duftet av løfter fra gamle, glemte guder, og jeg snudde i snøen for å gå inn til den ventende, rødblonde kjærligheten.

***

Det virker kanskje litt kunstig at ei dame med kun korte, katastrofale forhold bak seg langt tilbake i tid, skal sette seg til å skrive en kjærlighetsroman, men jeg tar bare en Pippi jeg; det har jeg aldri gjort, så det kan jeg sikkert klare! Nå har jeg fått Manny jeg kan øve meg på også. Jeg har allerede funnet frem pisken og håndjerna, så får vi se hvor lenge han får bli. Han er billig i drift i hvert fall. Jeg er sikker på at jeg kommer til å ha det kjempemoro med Manny. Jeg er jo faktisk veldig kreativ…