Dag 171, 31. desember 2017

Dag 171, 31. desember 2017

En Hulder er et menneske som har gått over i en annen verden, som er skjult for mennesker, men som kan åpenbare seg, (les; apokalypse).

“Stol på drømmene dine!” sa han til meg, og i drømmene mine lette jeg, for å finne den kvinnen som var tapt for meg. Under alt det mørke, helt innerst inne, åpenbarte det seg en liten, fin gudinne:

Hulder

Jeg var med min far høyt oppunder himmel-hvelvingen ved verdens ende på det høyeste av fjell med en kam skarp som en kniv. Det var vinterstid, luften var kald, men klar som krystall, snøen var pudderlett og ny. Vi ferdedes med ski og staver som seg hør og bør i vikinge-land, og bakken under oss var lik et hav av små, glitrende diamanter. Brått løsnet en av bindingene mine, og jeg mistet den høyre av skiene. Den skled nedover mellom taggete klipper og forsvant ut av syne inn i det ukjente bak et tykt tåketeppe på den ene siden av kammen. Da jeg spente av meg den andre skien for å hente den første skled den også et stykke ned. Jeg ropte etter min far som gikk et stykke foran meg. «Glem dem!» svarte han. «Det er farlig der nede» før han svisjet nedover fjellet på motsatt side av de forsvunne skiene. «Hva er det der nede?» spurte jeg, men han svarte ikke. Jeg fulgte ryggen hans med blikket et stykke, og så kunne jeg ikke lenger se ham. Det hadde begynt å blåse og vinden dekket raskt skisporene hans med den fjærlette nysnøen. Det ble umulig å følge etter ham uten ski, og å finne veien alene uten dem ville ta for lang tid. Jeg begynte forsiktig å klatre ned de bratte klippene mot den ukjente og mørke avgrunnen til tross for advarslene om farene der nede. Plutselig satt jeg fast på en fjellhylle uten å kunne se en vei opp, ei heller en trygg vei ned. Da jeg snudde meg og så over skulderen og ned i dypet var det for mørkt til å se hvor langt det var å falle. Jeg lukket øynene, trakk pusten dypt inn og lot det stå til. Da jeg kastet meg rundt med hodet først inn i det ukjente, fikk jeg vinger og falkeham. Jeg stupte ned en tusen meter høy klippe, men like før jeg nådde avgrunnen slo jeg med vingene og svingte ut fra fjellveggen i et svev over bakken. Det var ikke dag, og det var ikke natt. Det var ikke mørkt, og det var ikke lyst. Grunnen var tørr og steinete og endeløs og himmelen var ikke å se. En isbjørn luntet rundt der nede i ødemarken. Jeg sirklet rundt ham et par ganger mens han været opp i luften mot meg. «Hei, lille venn!» hilste han som er kjent under mange navn. Morgenstjernen er et av dem. «Hei!» blunket jeg tilbake før jeg fløy videre.

Det begynte å lysne, og på bakken under meg begynte små grønne spirer å trenge seg gjennom den tørre, harde overflaten. Det som var en livløs steinørken gikk fra grå og død til lys grønn og grønnere mens himmelen kom til syne. En brennende soloppgang åpenbarte seg foran meg. Over den var himmelen mørk fiolett og jeg kunne skimte stjernene. Den kommende solen farget horisonten i alle farger fra de dypeste, kalde, mørke nattehimler over purpur, rosa og orangerødt, til de heteste gule og hvite flammer idet stjernene forsvant. Sola kom til syne og varmet blikket. Bakken under meg var blitt til et bølgende grønt og sølvfarget hav av langt og frodig gress. Og så var det dag. Jeg så at det var godt og svingte av langs en vei i de grønne bølgene, og der viste en gammel skog av eldgamle nøttetrær seg for meg. Eik, hassel og valnøtt med tunge, tykke, knudrete stammer, svære grener i alle høyder og tette løvkroner som stengte himmelen ute, men ikke sola. Solstrålene trengte gjennom løvet, farget det lysegrønt og varmet luften og den bare jorden mellom trærne. Veien jeg fløy langs var som selve skogen; gammel, krokete og endeløs. Men jeg så at det var godt, og jeg svingte av inn mellom trærne i en svimlende fart. Jorda under meg gikk fra bar og brun til vårgrønn og blomstrende. Jeg kom til en liten, klukkende bekk og fulgte den. Den ble større, lik en liten elv med strømmende vann som spilte en melodi som akkompagnement til fuglesang. Det luktet deilig sommervarmt og friskt og grønt, og det var godt, og det var skjønt.

Brått åpnet skogen seg. Bakken under meg forsvant, elven fosset ut i luften i et tusen meter høyt stup og paradiset åpenbarte seg. Jeg svevet høyt oppunder himmelen med utsikt over den vakreste av alle verdener. Lyden av mange fugler og dyr fylte luften sammen med duften av utallige blomster i fantastiske farger. Overalt rundt meg så langt jeg kunne se var det så grønt og frodig og friskt og jomfruelig slik bare en nyfødt verden kan være. Jeg fylte nesen med den herligste aroma og lungene med den friskeste luft og bevitnet en solnedgang i kobber, gull og sølv. Jeg så at det var godt og svevet på vingene mine. Over solnedgangen blinket en ensom stjerne langt vekk på et sted tusen år bortenfor tid og rom i den verden alle myter kommer fra, og jeg lukket øynene mine og hvilte.

Da jeg åpnet dem igjen befant jeg meg i et vinterland. Det var ikke dag, og det var ikke natt. Det var ikke mørkt, og det var ikke lyst. Det var kaldt og vått og snø og is, og himmelen var dekket av en tykk dis. Her var ingenting grønt og frodig og friskt og jomfruelig. Her var ingen fuglesang, ingen elv eller foss eller vakker solnedgang. Her var kun grå gater og grå gårder, og i utkanten av alt det grå et lite hus med noen katter hvor jeg bodde mens jeg ventet på en grunn til å dra derfra. Luften var skarp og kald og knitrende, og menneskene der var hverken lykkelige eller triste. I det fjerne kunne jeg føle at noe ondt var på vei. Det var på tide å fly videre og jeg kledde meg i ørnevingene mine. Da jeg fløy gjennom gatene var de tomme og stille og vinduene var mørke, men i et hus jeg passerte var det lys, og noen slo seg med på reisen. Bak meg på min venstre side merket jeg nærværet av den andre ene. Så fløy vi ut av det grå, inn i det store intet, til glemselens tusen års mørke, ut i ødemarken og opp mot himmelen igjen. Det lysnet av dag og vi fløy høyt over de høyeste av alle snøkledde fjell, ned i de dypeste daler kledd i bølgende sølvgrønt gress, over fjell dekket av mosekledde steiner, over stille hav og stormfulle ørkener, over blomsterenger, over syv store sjøer og over syv skogkledde åser før vi stupte ned mot tretoppene over syv endeløse skoger. Mellom trærne åpnet skogen seg i en tre-gate som vi fulgte. Først var den hvit, så brun som leire. Den svingte noen ganger før den ble grønnere. Vi fløy i en fantastisk fart langt om lenge og lenger enn langt. Så tok skogen slutt og vi var endelig fremme. Foran oss på en bakketopp midt i det øde kunne vi skue det gamle, det glemte, det skjulte.

Den første av de underjordiske som åpenbarte seg for meg var en faun. Han hadde store bukkehorn, krøllete lugg, bein som bakparten på en geit med klover og stri geitebust, en liten geitestjert og overkropp som en ung mann med stolte skuldre, sterke armer og bart bryst. Han så på meg med glimt i øyet og et frekt smil mens det svære lemmet hans reiste seg. «Frekkas!» tenkte jeg og snudde meg. Da fikk jeg se meg selv sittende på et leie med ryggen vendt mot buken av en stor, sovende tiger. I fanget holdt jeg en tigerunge som jeg klappet på magen og kjælte med. Den smilte med hele kroppen slik bare en kattunge kan gjøre, og jeg, jeg smilte fra øre til øre. Vi var riktig så fornøyde både hulder og tigerunge.

Så sto jeg foran tusenårsriket, en forunderlig fager verden. Med mange hus og mange rom, loft og kjellere, skuffer og skap og både høye og lave tak. Eldre enn tiden, stille og øde, loslitt og støvete med spindelvev i hjørnene. Han jeg ikke kunne se sa til meg; «Dette er din verden! Dette er ditt hjem! Dette er ditt hjerte! Dette er din sjel!» Han pekte mot en dør, gammel og grå, lukket og låst med kjetting, bolter og slå. «Overalt kan du gjøre som du vil, lille venn, men den døra må forbli godt låst og lukket igjen!»

Så ble det kveld og så ble det natt, og med mørket ble mirakelet åpenbart. Denne underlige verden ble levende og mer enn bare levende. Den ble fortryllende og mer enn fortryllende. Den ble trolsk som en blodrød måne, magisk som en runebomme, og alt som er skummelt, alt mennesket er redd, alle mørkets skapninger kom frem. Det lyset som var kom fra åpne flammer og lyste opp de skjultes bryllupskammer. Et rush av rotter raste avgårde som et fossestryk mot elven Styx, og tusener av flaggermus flagret fra sine huler og tak ut i en eventyrlig fullmånenatt. Det myldret av nattsvermere og edderkopper, alt av småkryp og slanger og store og små underjordiske skapninger. Ut av mørket i skyggene bak meg, med glitrende øyne, smilte en avskyelig snømann et forsiktig «Hei!», men noe navn ville han ikke si til meg.

Jeg kikket rundt meg. Små ildtunger fra tusen kandelabre og flakkende flammer fra åpne ildsteder lyste opp rommene og fødte skygger som bølget over gulvene, danset over vegger og tak og ble til levende vesener som lo og pratet, sang og danset, åt og drakk. På en benk ved en vegg med et krus i handa satt Erik og smilte. Rundt ham svinset alle jentene. Han så på meg og blunket med et glimt i øynene som om han ville si; «Du hadde rett, lille venn! Det er dette som er den sanne himmelen!»

Natta døde, dagen grydde, flammene sluknet, skyggene forsvant og magien falmet med morgenduggen og de siste rødmende glørne. Med dagen kom mennesker som turister eller studenter på jakt etter det skjulte, det ukjente, det glemte. De kikket og de lurte. De vandret rundt i rommene. De åpnet dører, skuffer og skap, men de fant ingenting i den verden som for dem var loslitt, grå og støvete med spindelvev i hjørnene, tilsynelatende øde og forlatt. Under alt det grå, bak spindelvevet og støvet, i det skjulte, i det ukjente, i det glemte, smilte vi til hverandre, vi som kalte dette hjemme mens vi tenkte; «De skulle bare visst hvem som holdt et øye og passet på, skjult i alt det dunkle og grå!»

Dagen rant vekk, natten kom tilbake, og jeg fortsatte å utforske det skjulte, det glemte, det mørke og forhatte. Jeg danset gjennom rommene, mellom etasjene, lo og pratet, hilste på alle, uredd det ukjente, det skjulte, det glemte til jeg kom bort fra de andre og tuslet rundt alene. Jeg hadde gått meg bort i labyrinten av ganger og rom. Rundt meg var det stille, grått og tomt. Jeg kikket rundt meg, men aldri bak meg. Jeg kikket til høyre, jeg kikket til venstre, men linjer og former var hvisket ut, så det grå ble diffust og uten grense. Jeg fant en dør. Den var gammel og grå, men uten bolter, lås og slå. Jeg åpnet den på gløtt, men det var bekmørkt i rommet der inne, så jeg åpnet døren helt og gikk inn i det glemte som mørket skjulte. Døren lukket seg bak meg og forsvant, og den som levde i mørket med sine syv demoner til hoder som angrep meg fra hver sin kant, med spisse nebb, skarpslipte tenner, kniver til klør, læraktige vinger, piskende hale, sjelløse øyne, syre som pust og ild som stemme. Stemmene deres brant i hjertet og frøs i blodet mens pusten sved i magen og lungene. Jeg prøvde å skrike, jeg prøvde å kjempe, men dragens demoner holdt meg tilbake og tvang meg i kne. De rev meg i håret og klorte meg i huden med tusen tenner, nebb og klør. Sorg, sinne, hat, frykt, tvil, sjalusi og hevngjerrighet var navnene dragens hoder lød. Jeg viftet vilt med armene rundt hodet for ikke å bli fanget inn av det læraktige skinnet i de flakkende vingene. Vi virvlet i sirkler, i bølger, i svinger mens hjertet mitt hamret. Jeg ble utslitt og svimmel og gispet etter været da pusten nesten stanset. Rett som jeg falt og alt i meg svant hen så jeg lyset fra en dør som åpnet seg på klem. Jeg rev meg løs fra tenner og klør, vinger og armer, ut av demonenes tilintetgjørende favner. Jeg kastet meg ut døren, ut i det fri, trakk duften av frihet dypt inn med nesen og fylte lungene og blodet med ny oksygen.

Jeg lo mens jeg ristet de siste redslene ut av håret, feide de av huden, blåste de ut av hjertet og ut av lungene. Døren bak meg lukket seg med et lydløst smell mens bolter, lås og slå atter stengte dragen inne i sitt eldgamle fengsel. I utkanten av plassen skimtet jeg en brunbjørn med sin unge som satt med ryggen til og snuste opp i været, ut i det fjerne mot verden utenfor denne. Bakken under føttene mine var tørr og steinete, uten farge, uten ende og himmelen var ikke å se. Det var ikke dag og det var ikke natt. Det var ikke mørkt og det var ikke lyst. Jeg løp over tunet mot et stabbur i tømmer og rev døra opp. Der fant jeg en sovende kjempe liggende utstrakt på gulvet, for ingen seng var stor nok til å romme slik en størrelse, kan skjønne. «Hei, du må våkne!» lo jeg mot ham, og han satte seg opp. Kjempens kropp var kledd i kobberbrune fjær med hvite fjær som dekket leggene og føttene og som la seg som en hjelm over hodet. Han reiste seg opp i sin fulle høyde. Han var størst av alle, svær som et troll, taus som en rise og hadde bjørneføtter og bein som furulegger. Og kjempens navn var Rosenknopp av alveild den falne Morgenstjerne.

Jeg våknet med et rykk og satte meg opp i senga med en liten, begeistret latter. Utenfor smilte en ny vårdag, solen skinte gjennom vinduet og varmet blikket og sinnet. «Så fantastisk!» jublet jeg inni meg. For en herlig reise, for et liv, for en skjebne! Det er dette jeg har i vente, som er ment for meg. Så isnet det til i mellomgulvet, angsten grep meg om brystet, hogg i hjertet, kvelte lungene, for hva om det ikke var en drøm, men nok et mareritt? Sorg, sinne, hat, frykt, tvil, sjalusi og hevngjerrighet rev meg i håret, klorte meg i huden, brant i hjertet, sved i magen, frøs i blodet, malte i sjelen og kvernet i tankene til alt som var meg, alt som var sterkt, alt som var godt, alt som var stort ble knust til støv og hvisket bort.

Hehehe… Og det var det.

GODT NYTT ÅR, VENNER OG FRENDER! CARPE NOCTEM!

One thought on “Dag 171, 31. desember 2017

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s