Dag 159, 19. desember 2017

Dag 159, 19. desember 2017

Så var tiden kommet for A Sideshow before Christmas på Blitz igjen, men jeg kunne ikke ringe Luca og spørre om hun ville være med, for hun er død. Det var så mange ting vi skulle gjøre, steder vi skulle dra, øl vi skulle drikke, samtaler vi skulle ha, og så døde hun bare. Som dugg for sola, eller lyn fra klar himmel, forsvant hun ut av livene våre. Dumme Luca! Hun kunne vel ha venta litt med det der. Femti år eller noe. Nå er hjertet mitt Tsjernobyl, der radioaktivt avfall sprer seg utenfor de tykke gitrene det kaller sitt fengsel. Becquereller drypper på alle jeg elsker. Fy faen, som jeg hater jula!

Sideshow before x-maz

Jeg lukker meg inne i hulen min og leker at jeg er på ferie et sted ingen vet hvor er. Et sted der ingen kan se meg. Der jeg ikke kan se dem. Logger meg av facebook og knuser mobilen. Spiser sjokoladeis til frokost og velger en heller enkel rett til middag, bestående av potetgull og coca cola. Klapper og klapper og klapper katta. Står opp midt på natta, steiker bacon og lager pasta carbonara. Finner frem maskinen og skinner meg igjen slik hun skulle gjøre hvis hun hadde fått leve. Vurderer å bleike håret helt hvitt. Hun snakka om å gjøre det en gang i løpet av de siste timene før hun forsvant, inn i mørket, på vei mot lyset og tok med seg en del av livet mitt og ble borte. Alt for hennes ære, vår livets avhopper. Vår regnbuesjel! Jeg savner henne, den lille svikeren!

Meg selv 2017

Mitt aller tristeste minne kommer snikende slik det pleier å gjøre på denne tida av året. Det første harde slaget i ansiktet fra pappa mellom gavene en juleaften for førti år sida. Og se; et nytt problembarn var født. Familiens sorte får fikk tildelt sin mørke kappe; sin evige julegave. Prygelknabe og dørmatte. Fy faen, som jeg hater jula!

Ingen annen dag i året vekker så sterke følelser som denne ene. Ingen annen måned er vel så gjennomsyra av snørr og tårer, selvmedlidenhet og medfølelse som desember. Sorg og sinne. Hat og frykt. Ensomhet, sjalusi og hevngjerrighet river i sjela. Forgifter tankene. Alle de irriterende glade og positive menneskene i lykkelandet Norge. Føkk hele greia! Jeg kan like gjerne hate alle. Men jeg gjør ikke det. Jeg er bare veldig, veldig lei meg. Jeg sørger over alt jeg har tapt. Barndom. Søskenkjærlighet. En varm og inkluderende familie. Det er dette jeg tenker på når jula nærmer seg. Og Luca. Jeg gråter når jeg tenker på lille Smurfeline. Som en lillesøster og klok kone i en og samme person. Jeg lurer på om hun egentlig likte at jeg kalte henne det? Lille Smurfeline. Hva var det en onkel hadde sagt om henne? “When Luca enters a room, the colours on the walls are changing.”

Jeg drømmer om mitt nye Jerusalem, der alle tårer er tørket bort fra mine øyne, og døden ikke skal være mer. Heller ikke sorg eller skrik eller smerte. Der det som før var, er borte. Tenk om jeg bare kunne knipset med fingrene og si; “Se, jeg gjør alle ting nye!”, og PING! så var alt bare bra liksom. Men livet er ikke sånn. Det er ikke sånn det funker. Livet er ikke rettferdig! Livet bare er. Et hav av kontraster der ingenting kan eksistere uten sin motsetning. Det finnes ingen lykke uten sorg! Det finnes ingen smil uten tårer! Det finnes ingen latter uten gråt! Lev og la leve. Spis og bli spist.

Jeg orka ikke å dra på Blitz. Ikke i år. Kanskje neste år. Jeg tenkte at det kanskje kunne få meg til å føle meg litt bedre, men så innså jeg at jeg bare ville ha sitti der og grini. Hulka høyt og flaut blant masse mennesker jeg sikkert ikke kjenner. Tårene mine eier jo ikke skam. Jeg tenker på hva jeg kan gjøre for å føle meg bedre. Mindfullness og mestringsstrategier. Gå en tur med Lykkeliten, lånehunden min. Ta en tur til Ullersmo og besøke han som sitter der. Igjen. Ta med meg tonnet av bagasje til en som er minst like tung. Få en kjempestor klem. Bli løfta opp som ei lita jente, lett som ei fjær, som om det ikke er noe bagasje der. Jeg vet ikke… Kanskje jeg bare skal la meg lobotomere og bli ferdig med det.

Når bare jula er over vil alt bli bra igjen! Kan du gjøre meg en tjeneste i mellomtida? Send en sms med ordet GLEDE til 2490 og gi to julemiddager til gatas løse fugler hos Kirkens bymisjon. Takk!

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s