Dag 137, 29. november 2017

Dag 137, 29. november 2017

“Maria Magdalena Hulder er navnet jeg identifiserer meg med i min religion og min norske kulturarv”. Det var det jeg skrev som forklaring på hvorfor jeg ville skifte navn i søknaden jeg sendte til fylkesmannen i Akershus i oktober 1999. I mine ører lød det som noe man ikke kunne si nei til i og med at et avslag kunne oppfattes som en krenkelse mot min rett til religionsfrihet. Å bevare sin kultur er jo også innmari viktig for innmari mange, og da ingen andre het Hulder måtte det vel anses som et realt initiativ for bevaring av vår elskede kulturarv hvis noen faktisk ville ta den tvilsomme æren å hete Hulder. At navnet kler meg bedre enn de fleste trodde jeg neppe ville bli godtatt som en plausibel forklaring på å gi meg eierskap over det. Selvom jeg har en fryktinngytende hale.Kulturarv

Selve navneskiftet var en impulshandling. Noen av de viktigste valgene jeg har tatt er nettopp det. Impulshandlinger. Ektefølte avgjørelser tatt med hjertet helt uten tanke for hva andre måtte mene, eller tenke. Livet er jo opplevelser, ikke sant?! Alt annet er bare tiden som går. Jeg gir gass og samtidig litt faen!

Jeg hadde en herlig bestefar. Han reiste mye og fortalte historier fra fjern og nær om mennesker han hadde møtt og steder han hadde vært. Da jeg var bare jentungen fortalte han en historie som jeg lyttet til med et halvt øre. Jeg trodde han snakket til mine foreldre, men senere i livet forsto jeg at det var meg han snakket til. Han sa at en engel hadde kommet på besøk og fortalt ham hva som skulle skje. Det handlet om en helt spesiell jente. For meg var engler noe som fantes på glansbilder og i juleevangeliet, og jeg tvilte på at noe sånt i fullt alvor hadde manifestert seg hjemme hos bestefar. Dessuten var jeg nok opptatt med National Geographic som han abonnerte på. Senere ved middagsbordet spurte han meg hva jeg skulle bli når jeg ble voksen. «Hun skal bli lege!», svarte min mor innbitt mens jeg krympet meg under det harde blikket hennes. «Nei, det tror jeg ikke!», sa bestefar. Han så på meg med et smil og sa; «Jeg tror du skal skrive en bok,», sa han. «og bli forfatter! Hadde ikke det vært noe?». Jeg smilte litt usikkert tilbake. Bøker visste jeg godt hva var. På den tiden var jeg opptatt av kunsthistorie, (nærmere bestemt Pompeii), thrillere, (som jeg egentlig ikke fikk lov til å lese), leksikonet og ei stor bok om skikk og bruk i fall jeg skulle på ball på slottet en dag. Bestefar smattet litt på den neste tanken mens han kikket opp i luften, eller inn i noe bak pannen. «Også skal du bli pave!”. Han nikket for seg selv før han fortsatte å spise.. «Ja, pave, ja. Det blir bra!». Jeg visste godt hva en pave var, men at jeg skulle bli en sånn, syntes jeg hørtes veldig lite sannsynlig ut. Jeg var jo bare en liten jente som til og med hadde blitt kasta ut av søndagsskolen da jeg var fem.

Fortsettes under bildet.

cropped-dead-fish.jpg

Da jeg var fjorten var bestefar på besøk hos oss. Han snek seg inn på rommet mitt der jeg satt på gulvet og stelte føttene mine. Han satt seg ned på sengekanten og smilte det gode smilet sitt. «Hva er egentlig du opptatt av om dagen?», spurte han. Jeg kikket opp fra føttene mine og så spørrende på ham. «Ja, da mener jeg ikke gutter og skole og sånt. For det regner jeg med at du har kontroll på.». Jeg svarte ikke. Jeg hadde da alltid vært best i klassen og gutter var jeg ikke så veldig interessert i. Jeg hang mest sammen med menn som var dobbelt så gamle som meg og kjørte amerikaner. «Det jeg lurer på,», fortsatte han. «er hvilket av universets store mysterier du går og grubler over?». «Evig liv!», svarte jeg kontant. «Ah!». Bestefar nikket gjenkjennende. «Evig liv, ja…». Jeg fortsatte med fotstellet. «Har du hørt om Maria Magdalena?». Han lente seg frem. «Nei…», jeg nølte. «Har du ikke hørt om Maria Magdalena?», spurte han vantro. Jeg ristet på hodet. «Hmm. Det var rart!». Han tok liksom sats. «Maria Magdalena var kjæresten til Jesus!», fortsatte han. Jeg kikket storøyd opp fra føttene mine og undret meg over at jeg virkelig ikke hadde hørt om en så viktig person som kjæresten til Jesus. Det ble liksom litt som ikke å ha hørt om Marie Antoinette, eller Kleopatra. Bestefar fortsatte «Men har du hørt om Dødehavsrullene da? Og Nag Hammadi?». I det samme dukket min mor opp i døra. «Og hva snakker dere om da?», ville hun vite. «Vi snakker om Maria Magdalena, Dødehavsrullene og Nag Hammadi.», forklarte bestefar fornøyd. «Det navnet skal ikke nevnes i mitt hus!!!», hun raste med nesa opp mot taket. «Skal det være på den måten får dere heller sitte i stua hvor jeg har kontroll på hva dere snakker om!». Jeg kikket ned og lot som ingenting. Bestefar så sørgmodig ut, men han var nødt til å gå. Han visste nok hvem som ville få unngjelde hvis han ikke gjorde som hun sa.

Fortsettes under bildet.

Hulder

Mange år senere var han på besøk igjen, og ved middagsbordet klemte han til. «Jasså!? Så du kjenner disse englene du?» Han så på meg med et lynende glimt i øynene. Mutter’ns ansikt snurpet seg sammen på midten, mens fatter’n så nervøs ut og sparket med tøflene under bordet. «Mnja…», jeg kikket litt avventende opp på ham. «Ja, disse englene.», han så opp på et punkt bare han kunne se med et salig uttrykk i øynene. «Disse englene, ja… Når jeg ser dem komme kjørende over fjellet så det buldrer og braker og rister i bakken, så er det så jeg blir rent… andektig.». Så fortalte han hvordan han ble kjent med Lola og Polykarp og brummet; «Det skal være plass til oss alle!» Jeg smilte mot ham et stille; «Bestefar, jeg elsker deg!».

Fortsetter under bildet.

cropped-i-am-godsent.jpg

I det øyeblikket bestefar døde ble hjertet mitt fylt av en lysende kraft så voldsomt at jeg gispa etter pusten. Bare litt sivet videre over hodet mitt, som en lysende hvit, liten ild.

Jeg er en kvinne kledd i solen, med månen under mine føtter og en diger, rosa drake hengende over meg på soverommet.

Alt annet kom etter det. Et inderlig ønske om å eie sin egen historie. Kvasi-intellektuell svada! Religiøs satire satt ut i livet. En genistrek avlet av et traumatisert sinn fóra på stemningsregulerende midler kjøpt på butikken, på apoteket og på den litt mer lugubre delen av det åpne markedet. Men det er helt greit å være litt gal. Bare man får gjort det man skal. Eller ihvertfall får pussa tenna og tatt oppvaska en gang i blant. Jeg var lei av høre at jeg ikke skulle sverte min families gode navn og rykte med min livsstil, men den 29. november 1999 trengte jeg ikke å tenke mer på det. At jeg tok navnet Maria Magdalena falt opphavet tungt for hjertet, men jeg slapp ihvertfall å høre mer om familiens plettfrie fasade, og nå har vi også en Hulder i Norge.

Sommeren etter flytta jeg inn på Untouchables mc  på gamle Grorud godsterminal.

 

 

 

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s