Uncategorized

Dag 40, 24. august 2017

Jeg trenger forandring! Da jeg våkna på min egen dørmatte i går morres med nøklene jeg ikke kunne finne kvelden før liggende en halv meter fra hodet mitt, og dagens nylig leverte utgave av Klassekampen ved mine føtter, tenkte jeg at det er på tide med en forandring. En forandring av den drastiske sorten.

Jeg går til psykolog. Jeg både elsker og hater henne. Den forrige terapeuten jeg gikk til skjønte ingenting. Eller kanskje han gjorde. Han var så redd meg at han avlyste de fleste avtalene våre. Jeg gikk ihvertfall ut fra at det var fordi jeg skremte ham, men så viste det seg at han slett ikke var psykolog. Han var spesial-sykepleier. Han visste ikke hva han holdt på med. Ikke i mitt tilfelle. Det var nok mest derfor han avlyste avtalene våre. Hun jeg går til nå vet hva hun gjør. Hun er ikke skyggeredd i det hele tatt. Det er derfor jeg elsker henne. Hun ber meg hele tida kjenne på følelsene mine. Jeg liker ikke å kjenne på følelsene mine. Det er derfor jeg hater henne. Hun spør meg hva jeg tenker på, og så ber hun meg kjenne på følelsene mine. Jeg tenker på å sage hodet av noen med håndsag, klippe av samtlige fingre etter å ha knekt alle ledd, eller å flå noen levende og dynke dem i salmiakk, knuse et hode med et balltre, eller bare slå knute på noen. Bokstavelig talt! Men det kan jeg ikke gjøre, for da kommer jeg i fengsel, og i fengsel kan jeg ikke ha katt, og uten katt blir jeg så ulykkelig. Undertrykt sinne, heter det visst pent sagt.

Truls

Jeg føler for å være et sted mellom kjempedrita og koma, men det har jeg ikke tid til, for det forventes ting av meg. Jeg har avtaler. Folk skal møtes. Jeg må smile, klemme, få alle til å le, selv om jeg helst vil legge meg på sofaen med katta mi sovende oppå ansiktet mitt, så jeg kan drukne i den vibrerende, pelskledde kroppen, og aldri reise meg igjen. Jeg føler for å være en dommedagsprofet. Som fyrer av truende profetier og skriver guddommelige manifest ingen skjønner noe av, men jeg har gjort det før. Det var innmari slitsomt å ha det sånn, og jeg mista alle vennene mine fordi alle trodde jeg var gal, men jeg var ikke det. Jeg var feilmedisinert, og jeg trengte ikke medisiner en gang. Jeg trengte sex! Høylytt, svett, fysisk kjærlighet og en klapp på skuldra nå og da av noen som sa; “Slapp av, Hulder! Det går bra! Du overlever detta!” Men det var ingen der. Det var ingen igjen. Alle kamerata mine satt inne. For vold. Og for drap. Og for dop. Alle som forsto meg var låst inne på steder utenfor min rekkevidde. Det var jævlig deprimerende. Da fikk jeg virkelig kjenne på følelsene mine. Helt alene! Kanskje jeg skulle skrevet en bok om det? Om å kjenne litt på følelsene sine. Eller kanskje jeg bare skulle la meg lobotomere og bli ferdig med det.

Jeg ønsker meg en hest, men mest av alt ønsker jeg forandring. Jeg har bestemt meg for å ta 365 hvite dager. Dager jeg skal bruke på å kjenne litt på følelsene mine og gjøre nye ting. Det gikk greit til å begynne med, men så sklei det helt ut igjen. Jeg hadde vel heller ikke trodd at jeg skulle ta et helt år på strak arm. Det tar tid å forandre på ting. Det krever sitt å forandre livsstil. Og det krever sitt å lære seg å kjenne på følelsene sine uten å dynke dem i stemnings-regulerende midler uansett om man kjøper de på butikken, på apoteket, eller finner dem på den litt mer lugubre delen av det åpne markedet, men nå må jeg ta meg sammen, for jeg har meldt meg på et kurs i japansk. Jeg har ingen plan med det. Jeg gjorde det på impuls. Det bare kom opp som en reklame på facebook, og vips! så hadde jeg meldt meg på. Jeg tviler på at jeg kommer til å angre, men jeg må skjerpe egget, som det heter, eller ihvertfall sansene. Når man sovner på sin egen dørmatte fordi man ikke kan finne et nøkleknippe som ligger rett foran føttene sine, tar det et par dager før sansene kan kalles noe i nærheten av skjerpet. Det er to dager siden jeg omfavnet dørmatta. Fra og med i dag vil jeg omfavne forandringen.

One thought on “Dag 40, 24. august 2017

  1. Velkommen, Hulder, og ikke vær redd, du kommer til å like det selv minst like godt som vi som liker deg, vi elsker deg faktisk, for nettopp den du er!🤗
    Forandring fryder, mer enn man skulle tro, og mulighetene for det er både rett rundt hjørnet, eller over neste bakketopp, utendørs eller innendørs.. Kort sagt, der du leter, men fryden finner du i deg selv.. 😉
    Flott blogg, jeg liker det jeg har lest, og gleder meg til fortsettelsen, selv om jeg må bli litt bedre venner med WordPress kjenner jeg, men klarte jeg det med deg, er det vel håp for det også..!!😂😂😂

    Like

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s